Offisielt sommer og ikke-handletur på Plantasjen

I morgen er det første juni, og fra den dagen vil alle bildene mine havne i mappa "sommer 2010".

Da er det offisielt sommer for meg.

Mai har gått rasende fort, og det begynner jo faktisk å minne litt om sommer- selv om pinseliljene fremdeles  står fint og tulipanene såvidt har begynt å springe ut.

Og for noen tulipaner!

(Angelique)

Hagearbeid blir det så som så med- det begrenser seg som regel til en liten time på kveldstid etter at barna har lagt seg, og på bekostning av husarbeid.

Men jeg må bare få med meg denne tida i hagen, som er helt spesiell på en måte jeg ikke helt klarer å definere.

Kanskje  noe med lyset, eller det at man ikke helt har vendt seg til at det er grønt enda.

Noen ting er så grønne at det nesten er litt vondt å se på.

Og så har jeg vært å ikke-handlet på Plantasjen.

Jeg har jo lovet meg selv, og til og med gått offentlig ut med, at det ikke skal handles noe særlig blomser i år- og til nå har jeg vært og ikke-handlet to ganger de siste 3 ukene.

Kan man si det ikke teller hvis man handler for under kr.200,- pr. gang? 

Jeg synes nesten det.

(Bondepeon/klosterpeon)

Men man må jo feire at peonene står i knopp, at det offisielt er sommer, at sola har skint i hele dag, eller at jeg ikke har røyka på to uker.

Eller så må jeg trøsteshoppe fordi jeg endelig måtte begrave alt håp om at mine kjære høstanemoner hadde greid vinteren, og fordi en eller annen grådigper driver og spiser opp Salvia'n min.

Sett på maken?

Uansett, jeg er ganske fornøyd med innkjøpene mine, jeg har kjøpt moskuskattost (rosa), apotekerkattost (blå) Phlomis/løvehale (hvit) som jeg ikke vet noe om, men som ser fin ut- og det beste av alt; 

bomkjøpet

Jeg tok med denne fordi jeg tenkte det trengtes litt drama i det rosa bedet mitt, og dette bladverket ville gjøre jobben med glans.

Og det er jo forsåvidt sant, men det jeg blingsa på var høyden.

Høstormedrue blir nemlig 180 cm. høy, og ikke 80 som jeg "så" det sto på lappen, og det tilfører jo hakket mer drama enn jeg hadde sett for meg.

Men jeg er glad jeg så feil, ellers hadde jeg aldri kjøpt den- og der den havnet blir den helt passe.

Litt flaks må man ha.

Ha en fin uke.

Nå er det nummeret før.

Så var det det der med flere blogginnlegg, da...

Der hver minste spire og knopp var sensasjonelle nyheter i fjor, klarer jeg liksom ikke helt å la meg rive med i år.

Jeg går fremdeles rundt med en følelse av å være i limbo sånn årtidsmessig sett,

og dessuten er det sinnsykt mye pollen nå, og da blir jeg litt sånn prozac-aktig i formen.

Litt sånn "samma det" til alt.

Men det har jo skjedd ting, da.

Gresset er jo blitt grønt.

Epletrærne blomstrer snart.

Fint.

Det  begynner å bli klart hva vinteren har gjort med hagen, og noe har dødd, noe har overlevd.

Faktisk har det meste overlevd.

Bra.

Jeg har enda mere løvetann enn i fjor.

Ikke fullt så bra.

Det er nummeret før den lille skogen med Angelique jeg satte i fjor åpner seg, og det gleder jeg meg faktisk til, for det tror jeg faktisk kan bli et skue.

Ved siden av står China Town som jeg også er ganske spent på, bladverket står ihvertfall til forventningene.

Og så har vi hatt magisk vær.

Ikke sånn det-er-så-vakkert-tingeling-magisk-vær, men ordentlig tryllevær.

Når det først er kjempe-kjempelummert og varmt i to dager, og så kommer det et helt sinnsykt regn- og tordenvær

(jeg har ingen nedbørsmåler, men det var ca. 10 cm vann i trillebåra morgenen etter, og da har det vært mye regn), dèt er tryllevær.

Dagen etter var det varmt igjen, og hele området eksploderte.

Plutselig var det lilla tepper og gule tuer og rosa puter overalt i strøkets bed og grøfter, blomster som såvidt tittet opp for tre dager siden sto nå plutselig i full blomst.

Hos meg var det  blant annet Narcissen Mount Hood som ble tryllet fram.

Store, kritthvite med sølvgrått bladverk, utrolig fine!

Så nå klarer jeg til og med å se positivt på at det er blitt kjøligere igjen,

for det betyr jo at disse vil stå lenger.

Men jeg skulle gjerne hatt en runde til med tryllevær,

det var gøy.

Alle hageredskapers endelikt, det er meg.

R.I.P. greip no. 2.

Stakkars det greipet som kommer hit, det risikerer snarlig avgang.

Jeg ødela et i fjor (samt en greinsaks, en mindre skade på en elektrisk hekketrimmer, to bøyde hagespader og en rett og slett oppbrukt løvrive), og nå har jeg sannelig knerta et til; og sesongen har jo knapt begynt!

Men det var et bra greip tatt i betraktning hva jeg ga for det (79 kroner på Biltema), og det fortjener helt klart en respektfull nekrolog.

Det leverte varene og sto meg trofast bi nesten en sesong sammenlagt.

Dette greipets bane var rota til en gammel berberisbusk jeg ville ha bort, og det er ingen spøk skal jeg si deg.

Det får være grenser for hva man kan forvente av et greip.

Men jeg fikk opp rota!

Vel, bortsett fra det har det gått opp for meg at jeg har:

1. blogget altfor lite i det siste

2. brukt så mye energi på å syte og klage over vinter, våren som aldri kommer, å,huff nå snør det igjen at jeg  nesten helt har glemt å legge inn bilder av og fortelle om alt det fine som faktisk skjer rundt meg.

Men nå som April som gjør som hun vil (og hun ville ikke mye bra i år) er gått og skjønne, milde mai har kommet, merker jeg at tiden er inne for sesongstart for glade hageinnlegg.

Så nå begynner jeg:

Jeg vet ikke hvor glad en egentlig burde være for at fugler bygger rede under taksteinene, men jeg synes det er koselig og faktisk bittelitt romantisk med disse to:

Dette paret med det jeg tror er pilfinker har bosatt seg i taket, og har en god stund styrt noe voldsomt med redebygging, matsanking, kjefting på husets kjeledyr og hysterisk kvitring.

Av og til tar de seg en felleshvil i takrenna, og det er da jeg tenker at det er beundringsverdig og i menneskeperspektiv også nokså romantisk at et ungt par i etableringsfasen tross alt slit og harde kår klarer å hygge seg i hverandres selskap.

Nokså metaforisk, kanskje, men jeg lar meg rive med av naturens symbolikk.

Ellers blei jeg ganske entusiastisk da jeg fant denne lille greia her da jeg rakte løv i dag, en slags fiol jeg ikke helt har klart å artsbestemme enda.

Jeg er nokså sikker på at det er en Viola selkirkii Pursh ex Goldi, en dalfiol, men er ikke helt sikker. 

Samme kan det egentlig være, for den er jo fin og jeg er glad i alle slags fioler-

og dette er nok et eksempel på at de små gledene gjerne er det som gjør dagen.

I alle fall for meg.

Pellis Love anno 2010

I dag dukket den første blomsten opp på årets "hjemmelagde" pelliser!

Joy!

I år falt valget på slyngpelargonien "Summertime Lilac", og i motsetning til hva jeg hadde hørt har den vært lett å dyrke fram (ett av fem frø som ikke spirte, men dog), og plantene er i ferd med å vokse seg kraftige og fine.

Jeg gleder meg til å sette dem ut i sola, for det ser ut til at de vil få noen flotte tegninger på bladene.

I fjor dyrket jeg fram flotte "Black Velvet Appleblossom", 

men grunnet ekstrem kulde og en dør som slo seg og blei stående på gløtt, døde nesten alle pelargoniene mine i vinter, inkludert denne.

Black Velvet Appleblossom

Vel, jeg fikk reddet et enkelt blad i toppen av den frostskadde stengelen, så kanskje det enda er håp.

Nå kan sommeren bare komme!

Kaoskontroll

Dette året har jeg senket ambisjonsnivået betraktelig, og planen for sesongen er: 

1.Ingen store forandringer og nyplantnnger (litt i bedene blir det nok, men busker og trær og sånt får vente.)

2.Fjerne uønskede og forvokste ting.

3. Mulche masse for å holde ugress under kontroll og forbedre jorden der det skal plantes til neste år.

4. Om det skal plantes noe, så skal det være bunndekkere på ugressbefengte steder.

Foreløbig har jeg ikke gjort annet enn å ta vekk ting og rydde, og luket litt, og begynt å dekke til.

 

Jeg tok for eksempel vekk to digre vårgyvler jeg synes er stygge og som tiltrekker seg noe helt vannvittig med bier (bra for frukttrærne, ikke så bra for barna), og frem kom en hittil uoppdaget gangsti.

Se det!

Nå begynner jeg å skjønne tankegangen til de som lagde denne hagen litt bedre.

 

Dette er det som skal være kjøkkenhagen min.

Nå blir det tredje sommeren vår her, og jeg har endelig tatt til fornuften og kastet inn håndkleet i kampen mot ugresset som har levd livets glade dager her siden lenge før jeg kom inn i bildet.

Luking er fåfengt, og det gror til igjen før du rekker å si kake.

Nå er det ikke mere kjære mor, så nå blir det kvelningsdøden for ukrudtet.

En sesong med dette, og så lage noen fine 40 cm. høye  bed, kanskje med steinheller mellom, til neste år og begynne med ny frisk og ubesudlet jord da.

Sånn.

Dette burde gjøre susen.

Ellers har jeg ryddet litt i bedene der de tingene som faktisk vokser der de skal er, og fått fram avgrensningen mellom bed og plen.

De gamle trestokkene som har gjort jobben der i jeg vet ikke hvor mange år har riktignok blitt mosegrodde og halvmorkne her og der, men jeg synes de er kjempefine; så de skal få bli til de går i oppløsning.

Og tross alt:

  

Selv om det ikke blir noen store endringer i år er det nok å glede seg til!