Stakkar, stakkars Ludvig Späth

Den ene av de to syrinene mine, eldgamle begge to, har slitt litt denne sesongen.

At stammen er høy og grov synes jeg bare er fint, men de få glisne bladene og de bitte små, underutviklede blomsterklasene i toppen imponerer ikke noe særlig.

Derfor bestemte jeg meg for å beskjære den, og det hardt.

Jeg vendte meg til svenskene for råd, for det er de som har greie på syriner.

Ved på google 'beskäring syren' istedenfor 'beskjæring syrin', dukket det opp masse nyttig info.

Jeg leste meg fram til at nå rett etter blomstring er den beste tiden å beskjære på, og at selv gamle syriner tåler hard beskjæring.

I tilfelle råd som "Du kan beskära hur hårt som helst"
og "Själv armtjocka grenar vill sprotta massor av nya skott"
slår stikk, har jeg spart littegrann til neste år.

 

I tillegg har jeg plantet et par klematiser som skal klatre på de lange stammene.

(så om den dør har jeg i alle fall et flott klatrestativ)

Den du ser på bildet er en Clematis Alpina 'Helsingborg', og den andre er en
'Jouiniana Praecox'.

I forkant står det to Heuchera 'Cinnabar silver' som etter hvert skal sørge for skygge på føttene deres,

og hunden min som alltid er med når jeg bruker benmel ved planting.

Å få lagd store nok hull til klematisen uten å skade røttene til syrinen var ikke lett, men jeg håper det blir bra nok for dem begge.

I grunnen føles det som jeg har gått bort til en kar og barbert av han alt håret, for så å plassere en levende kattunge på hodet hans og si: 

"Her er den nye tupèen din, håper dere begge blir fornøyd med ordningen."

Ok.

Gjort er gjort, nå får vi bare vente å se om det funker.

Nå har det seg jo engang sånn...

...at det finnes en del saker her i verden man gjerne skulle hatt annerledes, men som det er vanskelig å gjøre noe med.

Noen ting er utenfor ens kontroll, som naturkatastrofer, andre er slike man kanskje føler man kunne gjort noe med om man bare jobbet hardt nok, som klimaproblematikk og hungersnød.

Selv om det til tider føles overveldende og nytteløst, 

er det allikevel en liten engel som sitter der på skulderen og sier: 

"Det nytter!"

Moje Hammarberg og kjempebjørnekjeks

Siden dette er en hageblogg, vil jeg bruke eksempelet ugress.

Uten sammenligning for øvrig (med hungersnød og naturkatastrofer) så klart- men som et eksempel på noe som kan føles som et stort problem som er vanskelig å løse.

Men det går hovedsaklig på hvilken innstilling man har.

Noen ganger tenker jeg at 

"Nå! Nå er det nok, nå skal jeg få has på jævelskapen, èn gang for alle!"

Så står jeg der med Round Up- sprøyta og det slår meg hvor idiotisk det er å forgifte omgivelsene sine på grunn av et forfengelig innskudd om at man vil ha en ugressfri hage.

Gress og forglemmegei

Når man bor på landet er det dessuten frø over alt, og det vil dukke opp nytt så snart giften har sluppet taket.

Og jeg er ikke Sisyfos.

Ingen har fordømt meg til å i all evighet å utføre nytteløst arbeid,

Så hvorfor legge byrden på meg selv?

Boot.

Reprogram.

Tusenfryd, markjordbær og kløver

Uansett er det hovedsaklig løvetannen som trigger kamplysten i meg,

gult, gult, GULT!

Og den  sesongen er over for i år.

Nå er det prestekrager og kløver neste.

Og de er jo faktisk ganske fine.

Lupiner og iris

Klart jeg røsker ltt i gjerdevikke og krypsoleie når jeg ser det, 

og ja, man luker jo litt i bedene-

Men det meste får faktisk stå, ihvertfall i utkanten.

Jeg gidder simpelthen ikke gjøre deugress til noe stort problem.

Dessuten har jeg noen i hus som synes de er de fineste blomstene.

Så vi skal nok få plukket alle lupinene før de frør seg.

Note to self ; såliste

• Soldanella Alpina
• Sanguinaria Canadensis
• Cornus Canadensis
• Heuchera 'Emperors cloak' 
• Luzula Nivea

 Alt fra Chiltern seeds.
Hm, nå fikk jeg lyst på makroner.
Litt seint å bake nå, vel.

Blogge, ja!

Det var jo det jeg skulle begynne med igjen.

Men tiden strekker jo ikke til.

Jeg har jo hagen.

 

 kosakkveronica

Og der skjer det litt av hvert om dagen.

litt blomstring er det jo, men det går stort sett i graving.

Jeg ser jeg godt kunne hatt mer vårblomstrende.

Jeg har jo narcissene, de er fine, men avblomstret nå.

 mount hood

Tulipanene fra i fjor er ikke like fine lenger 

(noen er direkte stygge, Chinatown ser ut som noe fra Juratiden )

 men gjør jo nytta som bedfyller til noe nytt kommer på plass.

 

Angelique

Alliumen er fin, men ikke så stor og spektakulær som jeg hadde sett for meg.

Den skulle jo være mye større og kraftigere i fargen, og så skulle den blomstre samtidig som valmuene som den står hos.

Vi får prøve igjen.

Ellers går det som sagt mye i graving.

Noe graves opp, noe graves ned.

Utrolig hvor mye som dukker opp i en gammel hage når man bare ser godt nok etter.

Og utrolig hvor mange gule Potentilla noen synes det er nødvendig å plante.

Jeg for min del synes det er helt nødvendig å grave dem opp.

For så å kaste dem.

 Andre ting får komme ned i jorda, sånn som denne villkaprifolen jeg fant i skogbrynet bak huset til søsteren min.

Nå bor den ved det ene syrintreet mitt.

 Columella

Og denne klematisen som ikke ser ut som på bildet på lappen men allikevel er kjempefin, og blomstrer som bare rakkern. 

Den står sammen med Lykkefund som foreløbig er liten (men i knopp), tror de kommer til å bli fine sammen.

Minuet

Dvergklokkebusken er i gang, jeg lurer på om den blomstrer lenge nok til å få selskap av The Fairy som den er plantet ved siden av?

Det får tiden vise.

Jeg går og graver opp noen fler Potentillaer så lenge.