Her har vi gått i månedsvis og lengtet etter vår, sol lys og bar bakke.
På to uker har det gått fra tre desimeter snø på plenen til en og annen liten etternølerklatt som klamrer seg fast hist og her
Nå går alt plutselig i rekordfart,
og jeg klarer simpelthen ikke å få med meg alt som skjer der ute.
Mesteparten av våken fritid blir tilbragt utendørs, og vi har trappa og hagen full av hunder og katter og stemorsblomster, trehjulssykler, hageredskaper og barn.
Vi vasker og tørker gummibukser opå daglig basis, og har sølt ut bortimot en liter såpeboblevann allerede.
Da er det vår.
Ting og tang tyter opp av jorda (mest tang), og vi har som alle andre krokus, våriris, tulipanspirer, blåveis osv. osv.
Og rabarbra, så klart.
Vi har beskåret/maltraktert (Vet ikke enda, det er første gang vi gjør det) noen epletrær,
sitter ute på trappa til det blir mørkt og bare puster.
Luker litt.
Planlegger og fabulerer.
Det er vidunderlig!
Men det mest vidunderlige av alt, sånn i hagesammenheng, er at Leonard lever!
Han ser ihvertfall ganske levende ut.
Til tross for lange perioder med 25 minus og vel så det, null beskyttelse, og et relativt alvorlig overgrep begått av rådyr, som etter hva jeg har hørt ikke engang liker magnolia
Men det er dem-det vet jeg, for de har lagt igjen visittkortet sitt.
"Mamma, se, en bæsj!"
"Ikke ta på den!"
"Neida, jeg skal bare kikke litt."
(pirk, pirk)
Jeg er helt over meg av hagefryd, og om han overlever dette lover, lover, lover jeg at han skal få på frakk til neste vinter.
For en helt!
God uke videre til alle mann alle.