Der, ja.

Nå må vel til og med jeg, den store skeptikeren, innrømme at det er blitt sommer.

For når peonene blomstrer er det definitivt dèt- og her står, eller rettere sagt ligger, peonene omsider i blomst.

(Neste  år skal de få noe å støtte seg på, selv om jeg tidvis synes det har sin sjarm at de velter seg utover på den måten. Helt til man prøver seg på å bruke kantklipperen rundt dem.)

Og når utsikten din ser sånn ut klokka halv åtte om morgenen kan man ikke annet en å vedgå at det er et faktum som ikke står til å bestride.

Hurdalsrosene har også begynt å blomstre, endelig!

Jeg undersøker daglig peonen jeg plantet her forleden, for å forsikre meg om at den ikke har stagnert, og det ser lovende ut

Og denne lille skatten fant jeg bortgjemt i hekken- den måtte flyttes til  et sted der den kom bedre til sin rett, og står nå og pryder tusenfrydtrappa.

 

Riktignok har jeg en periode ufrivillig ferie, men jeg går ikke bare og lukter på blomstene.

Huset får sakte men sikkert en grundigere rengjøring enn på lenge.

Kriker og kroker.

Og så  har vi jo barnebursdag på trappene, og jeg får unna det jeg kan av innkjøp og forbereldelser allerede nå, siden jeg godt mulig får noe å gjøre før den tid, og da vil jeg plutselig ha dårlig med tid til sånt.

Det er detaljene som teller, og jeg er ute etter å skape noen tradisjoner.

Som her, en vimpelrekke jeg har sydd som skal bli fast bursdagsinnslag heretter.

I pausene mellom vasking,  kreering og blomsterlukting koser jeg meg med bursdagsgaven jeg fikk på forskudd av mannen min, mens jeg spiser Wasa Husmann med brunost:

"The Sookie Stackhouse diaries".

Komplett.

Jepp, hekta på True Blood.

Bøkene er vel ikke akkurat noe mesterverk, men de er underholdende, og de handler om vampyrer <3

Perfekt sommerlektyre.

Ergo, sommer!

Stå stille...!

"Stå stille så jeg får tatt bilde av deg i den nye kjolen din!"

"Hihihihihiiii!"

Dette er meg som prøver å dokumentere kjolen jeg har sydd, og min datter Cornelia som gjør hva som helst for å slippe å posere.

Jeg skal gjemme meg!"

Ok, jeg får prøve et bakholdsangrep.

Æsj funka ikke det heller.

"Hihihi!"

 "Du kan ikke ta bilde av meg nå!"

Jakten fortsetter gjennom hagen og, oooh!

Irisene baki der står plutselig i full blomst!

Mor blir distrahert og begynner å fotografere irisen i stedet.

Da er det ikke vits i å løpe lenger.

Dessuten sår irisen rett ved siden av favorittblomstene til Cornelia, de hun får lov å plukke.

Tulupiner.

Hun er veldig opptatt av blomsternavn, og det er det disse heter- trolig inspirert av hennes forrige favorittblomst, de rosa tulipanene.

 

(Merk Svampebob- crocsene som i følge Cornelia passer til alt)

Lykke!

Limbo igjen

Nå som den første sensasjonnelle følelsen jeg fikk av de første blomstene er over, er det en følelse av limbo i hagen igjen.   

Først frydet man seg over blåveis og krokus, så kom hvitveisen og etter hvert  de etterlengtede tulipanene.

Det kom blader på trærne, gresset blei grønt,

syrinen blomstret endelig.

Nå er klorofyll ikke lenger sensasjonelt, og tulipanene er i ferd med å takke for seg, det samme med syrinene.

Alle vårtegnene er borte for lengst.

Det er visst sommer?
Midtsommer, faktisk.
Sola har allerede snudd, og i dag er det jammen St.Hansaften.

Nå går jeg og venter på at staudene skal sette i gang.

Jeg bor riktignok litt dumt til sånn klimatisk sett, 30 meter nedi bakken står alle disse i blomst allerede, men hos meg må det ventes en uke eller to til.

Sommmertegnene lar vente på seg, akkurat som vårtegnene gjorde,

(Jeg har riktignok sett mer enn èn svale)
og sommerfølelsen klarer ikke helt gripe tak.

Nå håper jeg virkelig dette året kan by på en laaang seinsommer og høst før vinteren kommer igjen.

Det lyder kanskje pessimistisk, men det er mer håpefullt - jeg trenger en lang sommer etter denne vinteren her.

På noen måter føles det nesten som den ikke har sluppet taket helt enda,

så stri var den. 

For å lette på den følelsen plukker jeg meg en "ugressbukett".
 

Det funker :)

Tusenfrydtrappa og den tomme rosebuen

Dette er hva jeg driver med i hagen om dagen.

Jeg har kanskje ikke holdt helt det jeg lovet om ikke å kjøpe inn planter, men jeg står i alle fall ved at jeg skal ta bort mer enn jeg legger til.

Nå om dagen er det Forsythiahekken som er under saksa, samt diverse busker og trær som frøs såpass at de er døde i toppen og  kun skyter fra bunnen, og jeg kjører bort flerfoldige trillebårlass om dagen.

Ihvertfall de dagene jeg får tid til å jobbe i hagen.

Og så går jeg og spekulerer på hva jeg skal plante ved rosebuen jeg har satt opp
(du ser den i bakgrunnen på bildet over. En kjip og billig rosebue, men den vil nok gjøre jobben sin).

I fjor kjøpte jeg en New Dawn og en rosebue, men buen kom aldri opp og rosen døde i potta si.

Nå har jeg fått opp buen, men er helt blank på hva jeg skal plante der.

Kanskje jeg skal gå for noe helt annet?

Buen blir en slags portal til tusenfrydtrappa:

Jeg ser det ser mest rotete ut på bildet, men når man ser det i virkeligheten er det veldig pent (om enn litt rotete da også) og frodig.

Er ikke helt på scratch med lukinga, men ideelt sett er denne mosegrodde steintrappa omgitt av tusenfryd, markjordbær, kløver, forglemmegei, balderbrå og en og annen forvillet akeleie.

Pent ugress, med andre ord.

For å matche det lurer jeg på om jeg faktisk bør skaffe en ny New Dawn og la den få selskap av en hvit, eventuelt mørkerød klematis til å bebo buen.

Hva syns du?

Bryllupsdag og takk for i år, tulipaner

12. juni 2004

Hurra!

Ingen spesiell markering i år, noe som er helt OK.

Slik ting er nå faller det seg mer naturlig å prioritere familietid fremfor bare-oss-to-tid.

Men jeg fikk blomster, lupiner plukket i en grøft på vei hjem fra spillejobb <3

Tradisjonen tro kjøper jeg bryllupsdagsblomster til meg selv, i år på rot:

Immaculèe.

 At det ble denne er tilfeldig; jeg ville ha en hvit peon, og dette var den eneste hvite peonen de hadde på Plantasjen som så levedyktig ut.

Om en stund ser den forhåpentligvis sånn her ut:

Ellers er tulipanene på hell og på sitt absolutt vakreste akkurat nå.

Takk for super innsats...

...og velkommen tilbake neste år!

Fine ting får man aldri nok av

Det trenger ikke være store eller dyre ting, men ting man synes er litt ekstra fine og som man blir glad av å se på og bruke.

Jeg for min del har en forkjærlighet for gammelt nips.

Ikke hvilken nips som helst, må vite, men helt spesiell nips.

Nips kan man for øvrig fort få for mye av, så man bør velge sine favoritter med omhu, og holde bestanden på et fornuftig nivå.

Her er min nipsefangst fra forrige helgs bygdedager.

Skreiadagene var dominert av korpsmusikk, grillpølser, overdimensjonerte sukkertøysmokker og veterantraktorutstilling i regi av Gutun Maskinlag med det klingende mottoet "Så lenge det ryk og læt".

Utover det var det gjort forsøk på å lage et slags marked.

Om det var veldig vellykket kan diskuteres, men noen godbiter var det allikevel å oppdrive.

Som for eksempel denne vasen.

Fargen, fasongen og dekoren er absolutt smadder sød (i det danske hjørnet i dag).

Den er umerket og tydelig håndlaget, noe som jo betyr at den enten er ganske verdifull eller helt verdiløs.

Samme for meg, jeg synes absolutt den var verdt en femtilapp.

Og så min fine nye tekanne <3

Jeg manglet en tekanne, og fant denne, som passer meg ypperlig.

Passe stor, som ny, sannsynligvis fra 50-eller 60-tallet, og nøyaktig samme farge som sitronfromasj.

Den har til og med et stempel.

Royal Sphinx, etablert i Maastricht , Holland av Petrus Regouti 1836, og lagde masse spennende design  

(og litt kjedelige ting som dette) 

fram til 1969.

Den eldgamle ærverdige porselensfabrikken ble i ettertid kjøpt opp av Finskbaserte Sanitec som lager doer og vasker til det svenske markedet.

Sånn kan det gå.

Vel.

Digresjon til side, tilbake til nips.

Hils på Anna.

Her snakker vi krem-nips.

Aner ikke hvor hun kommer fra eller hvor gammel hun er, men hun er fin.

Og så har hun en funksjon, noe jeg alltid synes er en fordel med nips, for det rettferdiggjør den litt.

Hun står plassert på en hul base med huller i, og jeg er ganske sikker på at hun er ment for dette:

En blomsterholder!

Perfekt.

En annen ting man aldri får for mye av er dette:

Liljekonvall.

Hvert år i komvall-ukene retter jeg en  stille men dyptfølt takk til husets forrige eiere for at de plantet de 4-5 løpemeterne med liljekonvall bak i hagen.

Jeg ville nok aldri tenkt på å gjøre det selv, men nå har jeg lært at det er absolutt nødvendig å kunne velte seg i liljekonvalloverflod.

Om jeg noen gang flytter kommer jeg til å grave dem opp og ta dem med meg, alle sammen.

Love!

Og så sånn på tampen:

Det var jaggu på tide.

Frøken stemor 2010

Nå er det tid for ny Frøken Stemor-kåring, og jeg må selvfølgelig være med i år også.

Egentlig burde du delta også.

Regler og sånt finner du her:

 

http://moseplassen.com/2010/06/for-tredje-ar-la-oss-kare-fr%C3%B8ken-stemor/

I år har det vært vanskeligere enn tidligere å finne en kandidat.

Siden jeg har fått dilla på stemorsdyrking var det ganske mange verdige å velge mellom, men man må jo velge bare èn.

Selv om det var mange å plukke av, var valget allikevel ganske selvfølgelig når det kom til stykket.

Så klart må man gå for den ène som har det lille ekstra spesielle som de andre, om enn så vakre, mangler.

Årets kandidat kom ut av en mix-pose ved navn Monkey Business som skulle bestå av 3 sorter.

Av de mange-og-tjue plantene var det ca. 50/50 av to sorter, og bare 

èn eneste

   var av denne tredje typen som, spør du meg, er den fineste av dem alle.

Fargen er vanskelig å sette fingeren på, og det er umulig å rettferdiggjøre den på bilder- den subtile overgangen mellom lilla og brun er nesten litt uvirkelig;

og synes best i gråvær.

Det har vi lite av om dagen, men jeg lar henne likevel prøve seg i konkurransen om tittelen

Frøken Stemor 2010

Ta vel i mot min kandidat

kulørkunsteren

Violet Brown 

Voilà!

En virksom time...

...har jeg hatt.

Jeg har gått på oppdagelsesferd i hagen og oppdatert meg på blomstringen.

Det er lite som har skjedd i den "kultiverte" delen, bortsett fra at noen busker og trær har begynt å blomstre.

Men det er alle de små skattene som popper opp innimellom og gjør det verdt å ha en ugresshage som gleder mest i dag.

Den fineste nyheten er at liljekonvallen har begynt så smått å blomstre, hvilket betyr at det bare er dager til jeg kan fylle huset med yndige, små buketter og deilig konvallduft.

Konvallen har i år fått selskap av det mest slitsomme ugresset i hagen min (nest etter løvetannen), fuglevikke.

Eller er det gjerdevikke?

Vet ikke- men den er ihvertfall innmari slitsom, og tar helt over om den får lov.

Det får den selvfølgelig ikke, men det er jo grenser for hvor aktiv man er på luking i villdelen av hagen.

Hvilket bringer meg over til det hyggelige ugresset. 

Markjordbær!

De er ugress i den forstand at de ikke er invitert og at de tar seg til rette absolutt over alt, men det er bare koselig.

Og om det ikke i år som i fjor blir veldig tørt rett etter blomstring, er faktisk snart hele verden bare jorbær.

Det blir fint!

Rapporten til nå bærer kanskje ikke mye nyss om den virksomheten jeg skryter av i overskriften, den delen kommer jeg til nå.

Virksomheten besto i å gå gjennom alle ubrukte frøposer fra i fjor og plukke ut dem det sto "sås direkte på friland" på, ta dem med ut, og strø dem ut på passende steder. 

Som mellom tulipanene der det vil stå ingenting når de blomstrer av.

Muligens er jeg litt seint ute med å så, ihvertfall de som er ettårige, og kanskje kommer noen ikke før til neste år og noen kanskje ikke i det hele tatt av de flerårige, men det er i alle fall bedre enn at posene ligger i en sigareske på hylla i stua.

(Ja, og så har Chinatown blomstret.

Den er kanskje mere rar enn pen, men jeg liker den- særlig bladene.)

Etter at jeg hadde sådd og vannet var jeg så inspirert at jeg ville trå til med noen større grep på den abnormt gedigne forsythiahekken min, så jeg gikk og fant fram regnmakeren.

Regnmakeren er egentlig en elektrisk hekketrimmer, men den har den egenskap at hver gang jeg finner den frem og plugger den i, begynner det å regne.
Så også i dag.
Det sluttet selvfølgelig igjen med èn gang jeg hadde pakket den bort, men da var virkelysten forduftet som dugg for solen.

Men jeg er fornøyd for dèt.