Når du spør de lokale her på Skreia om hvor det er fint å gå tur, svarer de "oppi åsen".
Hvis du lurer på hvor man kan finne bær og sopp er svaret det samme.
"Oppi åsen".
Nå har jeg snart bodd her i tre år, og jeg hadde enda til gode å besøke denne berømmelige åsen,
helt til i dag.
I dag har jeg vært på blåbærtur sammen med ei som er noe mer lokalkjent enn meg selv, og hvor dro vi?
Jo, oppi åsen, så klart.
Åsens fulle navn er Totenåsen, og den er et vakkert sted.
Det er også stedet du tar med barna dine om du vil arrangere litt nærkontakt med frittgående dyr.
Det går sauer og kyr der som er akkurat passe trygge til at man kan komme ganske tett innpå om en opptrer forsiktig.
Sannsynligvis bor det mange andre og villere dyr der også, og det første vi traff på på vei oppover var faktisk hverken ku eller sau, men et revepar.
Midt på lyse formiddagen.
Oppi åsen er det mer "fjellete" enn jeg trodde det skulle være, jeg hadde sett for meg tett granskau sånn som i resten av området her, men det var det ikke, ihvertfall ikke på ruta vår.
Det var myr og molter.
Molter har jeg aldri hatt så lett tilgjengelig, så jeg er ganske entusiastisk over det og håper jeg får anledning til å høste noen når de modnes; selv om det nok blir rift om dem, åsen er nemlig et svært populært sted, og totninger er turglade folk.
Oppi åsen er det desidert høst, og opp mot toppen er trærne rare og krokete og litt mindre, det er lav og mose i alle varianter, og en masse fine planter som trives i næringsrik våtmark.
Jeg fant ihvertfall to forskjellige typer marihånd.
Og myrull og pors.
Kameraet blei for det meste liggende i lomma, for jeg var for opptatt av å skravle og plukke blåbær og oo'e og ah'e over utsikten og hvor pent og eksotisk alt var til å huske å ta bilder.
Men èn blomst kunne ikke forbigås uten å dokumenteres.
Jeg hadde aldri sett den før, og den går rett inn på toppen av lista over de aller fineste villblomstene jeg vet om.
Etter litt forskning fant jeg ut hva det er for en;
Den er utrolig fin, og minner meg om sånne gamle emaljesmykker,
slike som folk har arvet av mormor.
Som fingrene i bildet bærer preg av var jo dette en blåbærtur.
Det sier seg selv at det å gå på bærtur i et populært turområde på en mandag etter en helg med knallvær ikke lover for den beste fangsten,
men det er heller ikke så viktig.
Jeg er storfornøyd med halvannen kilo blåbær, noen nye naturopplevelser, og tre timer med ustanselig skravling om stort og smått.
(Takk for en fin tur K.!)
Det blir nok ikke lenge før jeg tar turen igjen.