fredag 26. februar 2010

Alle skal få

Jeg vil gjerne rette en takk til bonden som drifter jordene ved siden av tomta vår.

 
Dagligdags utsikt fra trappa

Han har uten å vite det spart meg for oppspiste knopper og manglende bark på trærne inntil gjerdet.
Det er selvfølgelig vekselbruk på jordene, og i fjor hadde han kål på det ene.
Når man høster kål ligger det masse blader igjen,
og dermed er det mat nok til alle vinteren igjennom.
(Forhåpentligvis)

  Det dykkes dypt, men det er et så godt som utømmelig lager med kålblader under snøen.

Rådyrene har funnet seg så godt til rette at de ikke lenger bryr seg om bikkja når han bjeffer på dem, for de vet  godt at han bare har det i kjeften og ikke tør nærme seg.
Når jeg tenker over det, har han faktisk slutta å gjø på dem, for han vet at de ikke bryr seg uansett.
Det er jo ikke noe gøy når de ikke løper.

Sjefen holder vakt

Så her er det paradisiske tilstander, og harmoni artene imellom .
I alle fall så lenge de holder seg unna hagen min.

Kål i solnedgang

onsdag 24. februar 2010

At jeg aldri lærer...

Jeg liker utfordringer, og begir meg stadig ut på ting jeg ikke kan.
Eneste måten å lære på, er det ikke?
I det siste har jeg utfordret meg selv på sy-fronten.
Ikke de mest kompliserte tingene, men vanskelig nok når du kun har gjort det èn gang før; og det var i håndarbeiden i 6. klasse.
For eksempel applikasjon.



Nå gjorde jeg det vel ikke lettere for meg selv med dette designet, jeg burde vel strengt tatt begynne med noe enkelt som for eksempel.... En firkant.
Men det er jo ikke noe gøy.
Jeg trenger nok en del trening før jeg behersker teknikken, og så trenger jeg en symaskin som klarer å presentere to sting i samme lengde.
Men slumsethet kan man alltids kamuflere som kunstnerisk frihet.
Jah.
Kunst, er det.


 Men tilbake til poenget- det at jeg aldri lærer.
Det jeg aldri lærer er at OK, nye utfordringer er gøy og lærerikt, men jeg må aldri, aldri begynne på nye ting- særlig ikke av den pirkete sorten som å sy på skråbånd på en ikke-rett kant- når jeg er sur (sånn sur man blir når det er 23 minus ute og man oppdager at man har glemt å sette på motorvarmer, man fremdeles har vondt selv om det er tre dager siden rotfyllingen, og redigeringen i blogger ikke fungerer som den skal)
Skråbåndet blei ikke så aller verst, men da jeg ga etter for utålmodigheten etter å gjøre noe riktig, og fortet meg å "gjøre ferdig" kjolen og satte på trykknapper, bommet jeg.
Da måtte knappen av igjen.
Lett.
Ikke.



OK, kjolen er ødelagt.
Jeg har en idè om hvordan den kan reddes, men det begynner jeg ikke på nå -ånei,du- for nå er jeg om mulig enda surere enn før.
Først må jeg drikke kakao med krem, det pleier å hjelpe.

Kjolen jeg begynte på i forrige innlegg blei forresten kjempesøt, selv om passformen ikke var perfekt, og jeg ikke er verdensmester i stikninger (kunsterisk frihet).
Jeg måtte riktignok sy på en blomst etter streng beskjed fra Cornelia om at ellers ville hun ikke bruke den, men hun har god smak og det blei ganske fint.


Ellers har det vært en fin dag.


onsdag 17. februar 2010

Uhell, inspirasjon og forklekjoler

Virkelyst er en rar ting.
I flere måneder har jeg sytt og klaga over hvor uopplagt og uinspirert jeg har vært.
Jeg har jobbet for mye helg og kveld, jeg er lei av vinter og så videre.
Og når jeg har fri får jeg ikke gjort noen ting.
Ganske gjengs vinterrefreng, egentlig.
På mandag hadde jeg et uhell (på jobb, så klart).
Jeg overanstrengte en av mine å, så atletiske lemmer i feil vinkel/ på feil tidspunkt da jeg skulle dra en glad unge på akebrett opp akebakken, 
og POPP, AU, hva skjedde?
Etter mye venting og fram og tilbake hos lege/på sykehus og timesvis med venting ble jeg sendt hjem med diagnose muskelruptur i leggen og  smertestillende på blå resept .
Æsj.
(Vel, egentlig var jeg ganske glad, for først trodde alle det var achillessenen som hadde takket for seg.
Det ville jo vært mye verre.)


Når ikke musklene virker, virker ikke noe.
Ikke kan man gå ordentlig, og alle bevegelser må kalkuleres på nytt for å ikke belaste muskelen unødig.
Nå har jeg stabbet rundt i to dager og tenkt på at det må være sånn det er å være gammel, jeg har tenkt på de med bekterevs, og på andre som har det sånn som dette hele livet.
Heldigvis heles muskler fort, og allerede i dag følte jeg meg bedre, helt til jeg snublet i dørstokken (vanskelig å løfte beina uten å anstrenge leggmuskelen, ser du), og da var det plutselig like vondt igjen.
Men uansett.
Det er jo når en er forhindret fra å gjøre ting at virkelysten kommer, og nå er jeg superinspirert!
Jeg har lyst til ALT, og har masse  kreative ideer i hodet.
Men jeg kan jo ikke gjøre noe!
Da kom jeg på en av de jeg tenkte på i går- ei jente fra hjembygda mi som måtte gå med skinner på beina da hun var liten.
Hun er fremdeles ufør, men hun er sydame!
Sy, det kan jeg gjøre.
Og jeg skal sy en forklekjole, en sånn har jeg tenkt på å sy lenge, men jeg har ikke noe mønster.
Da må man lage et.

 

Ikke så lett, selv ikke med super hjelp fra Ohelene sin blogg , så noe sverting har forekommet i prosessen.
Uansett hva jeg gjør ser det feil ut.
Men nå gidder jeg ikke mer, nå klipper jeg det ut, så er det bare å vente på at ungene kommer hjem fra barnehagen så jeg kan "prøve det på" og finne ut om det virker.
Gjør det ikke det, prøver jeg igjen.
Om jeg lykkes med å lage et mønster som fungerer, skal jeg sy den første i disse stoffene:


Bringebærrød babycord med et kjempefint marihønestoff jeg fant på loppis for leeenge siden til for.
Det må da bli bra?
Klart det blir.
Til arbeid!

søndag 14. februar 2010

Morsdag over all forventning

Menn i blomsterbutikk kan være rett så festlig, men når det blir slike abnorme mengder av dem som det har vært de to siste dagene før denne morsdag/valentines-søndagen skulle man nesten ønske at de følte seg sikre nok til å plukke ut en passende gave på egenhånd.
Så alle damer, sånn til neste år på denne tida, kan dere ikke hinte klart og tydelig om hva dere kunne tenke dere bragt i hus om noen sånn tilfeldigvis hadde planer om å kanskje kjøpe deg noen blomster av en eller annen grunn?

Etter å ha pakket hundrevis av rose- og tulipanbuketter, orkidèer og noen dusin eføy på hjertebøyle og butikken bokstavelig talt var ribbet for alt med klorofyll, pakket jeg lørdag kveld med meg en  bunt med greinroser jeg hadde gjemt unna og dro hjem, vel vitende om at hjemme hos oss, der kjøper mannen bare blomster til kona si èn gang i året- og det er på bryllupsdagen.
Og det er helt greit for meg.


Men mannen i huset hadde ikke bare lagd den ostekaka han hadde fabulert om, han hadde også tatt turen innom  Èn trapp ned på Lena for å kjøpe meg en ting jeg ikke unnet meg sist jeg var innom, selv om jeg elsket den fra første øyekast.
At han husket jeg hadde nevnt den, og i tillegg gikk og kjøpte den til meg selv om han synes den er stygg, hadde jeg absolutt ikke ventet meg.
Snille mannen min!
Jeg er heldig, jeg.
Tadaa! La Krydderhylle mon Cher:


Selv om den har to karrydamer og det tydeligvis mangler en (pepper?), synes jeg den er uovertreffelig.
Vel, selve hylla er gaske stygg, den mangler noe som sannsynligvis har vært et "tapet" med naturmotiv (ser ut som noe alpeaktig med disig, blå himmel etter restene i hjørnene å dømme) bak damene, så den vil nok usentimentalt bli malt hvit- men de damene..!
I love! <3

mandag 1. februar 2010

Frøken Solslikk

Det er ny konkurranse hos Moseplassen, og denne gang er temaet:
 

Denne gangen skal jeg jammen delta, for en oppfordring til å bla gjennom sommerbildene kan man jo ikke la gå upåaktet hen, og det viste seg å være verre enn jeg trodde å finne en passende kandidat, for absolutt alt er sårt savnet og ser ekstra fint ut akkurat nå.

 
  

 Ikke at det var særlig mye solslikk i fjor sommer, jeg ser at på de fleste bildene er himmelen grå og blomstene har vanndråper på seg.
Jeg har faktisk ikke i skrivende stund enda helt bestemt meg for hvilket bilde som skal få lov til å representere sommerhagen min.
Kanskje...

  

...den fantastiske hurdalsrosa som bare tar seg til rette og steller seg selv, eller...

 

...den gule og stikkete rosen jeg vurderte å fjerne, men senere er blitt så glad i...? 
Solig nok, i hvertfall.
Nei.
Det må bli denne:
----------------------------------------------------------------------------------

Frøken Ustanselig

Frøken Ustanselig er en ivrig og pliktoppfyllende frøken.
Hun blomstret i ett kjør hele sommeren, gjennom sol, regn og vind- helt til kulda kom, så selv om hun ikke hadde noen hovedrolle i årets hagespill, får hun heder og prisen for beste birolle.


Hun går under flere navn: hagepoppelrose, .
og er en ettårig urt i kattostfamilien.
Hun blir 60–100 cm høy, har håndlappede, taggete blad og hvite, rosa eller røde blomster, 6–10 cm store. Hageplante som krever næringsrik jord og mye sol.
 Om disse kriteriene oppfylles, vil hun vise seg som en sann heltinne og et sommerminne å ta vare på.
---------------------------------------------------------------------------------

Turen i sommeralbumet gjorde godt, jeg hadde helt glemt hva det er jeg går og  venter på.
Det er kanskje lenge til sommeren enda, men det er faktisk ikke så veldig lenge til dette her :


Nå gleder jeg meg bare mer!