papirklipp og ukjent fugl

Som tidligere nevnt sysler jeg litt med papirklipp om dagen- det er veldig gøy (for oss som liker pirkearbeid), og resultatene blir jo fine!
Foreløbig har jeg stort sett brukt mønster funnet i bøker av Jens Funder-Nielsen, (som jeg fikk låne av min snille nabo Helen)
og selvfølgelig kreves det en del mer trening og materialkunskap/riktig verktøy før det blir helt bra.
Foreløbig prøver jeg meg frem, og...


...de ser de bedre ut....


...jo lenger unna du kommer...

Denne var riktignok litt avansert for en nybegynner som meg, men jeg har tro på at om en skal bli ordentlig flink i noe må man alltid sikte høyere enn sitt nåværende nivå.

Mønster er gøy, men etter å ha sett litt på nettet, skjønner jeg at papirklipp er my mer enn julepynt og ferdige mønstre - det er ikke så reint lite inspirasjon og ærefrykt arbeidene til Karen Bit Vejle inngir, for eksempel:

(Denne er i format 100 x 70 cm.)
Helt fantastisk, og noe å strebe mot om det viser seg at interressen ikke dabber av med det første.

Ellers fikk jeg besøk av en flokk utrolig søte fugler jeg aldri har sett før:


(Bildene er dårlige, da de ble tatt i hui og hast gjennom vinduet)


Kikket litt på fuglesider på nettet, men kom ikke over bilder av noen som ser sånn ut- de kan ligne litt på en type varsler, kanskje...?
Noen som kan fortelle meg hva det er for èn?

Favorittjulepynt del 2

Som tidligere nevnt heves toleransegrensen min for kitchy julepynt gradvis jo nærmere julaften vi kommer, og tydeligvis kulminerer det i romjula.
I fjor på vei hjem fra juleferie hos foreldrene mine i Telemark stoppet vi på Furulund Kro ved Stokke i Vestfold for å strekke litt på beina og spise rødspette og seige, kalde vafler.
Furulund Kro er en veikro lik de fleste andre veikroer, med unntak av èn ting:
Om man går ned i kjelleren for å benytte toalettet, står man plutselig ved inngangen til en diger cowboybutikk!
Der har de skjorter, beltespenner, lisseslips, hatter og støvler, og alskens rånestæsj til bilen din du bare kan drømme om.
De har kitchy "kunst" med ørner og ulver og indianere, og de har JULEPYNT!
Og hvilken julepynt!


Utvalget var ikke enormt, men det de hadde var erkeamerikansk og svært glorete.
Alt av kuler og slikt var store og fargeprakende, og det meste var generøst dekorert med glitter i alle farger.


Jeg var blakk etter jula, og sto bare der og stirret til øyet var stort og vått, og hadde bare SÅ lyst på alt sammen.
Tilslutt vrengte jeg pengepungen min og brukte opp bomstasjonmyntene mine på dette reinsdyret.


Et rosa reisdyr med glitter og blomster og gullgevir-hvordan kunne jeg motstå det?
Riktignok er det ufattelig grelt, men samtidig representerer det alt jeg synes var vidunderlig vakkert i barndommen.
Og jula er jo barnas høytid, så når passer det vel bedre å gå litt i barndommen?
Så ironien til tross, dette er og blir en av mine favoritter blant julepynt.

Så spente han føre dei folane ti; men kråka ho sprengde alle di.

Jeg har tenkt på det før, og i dag slo det meg igjen da en flokk trakk over huset; kråkene her på Toten er enormt store.

Så spente han føre dei folane tolv,
så køyrde han kråka på låvegolv.

Jeg har aldri noe annet sted sett så digre kråker.


Så flådde han kråka og lema ho sund,
ho vog innpå seksten og tjue pund.

Noen av dem er godt større enn bikkja mi, og skremmer jevnlig vettet av ham når han er ute på ærend på jordet inntil her.


Av skinnet så gjorde han tolv par skor,
det beste paret det gav han til mor.

Nå er riktignok ikke bikkja mi særlig stor, men han hadde da aldri problemer med å hamle opp med park-kråkene i Oslo, eller søppelplasskråkene i Nissedal for den saks skyld.


Og kjøtet han salta i tunner og fat,
og tunga han hadde til julemat.

Hvorfor de er så store her vet jeg ikke, så vidt meg bekjent finnes det bare èn type kråke.
Ingen som har fortalt meg at det finnes en egen type grizzly-kråke som holder til i Oppland.


Av tarmane gjorde han tolv par reip,
og klørne han brukte til møka-greip.

Kanskje de har spesielt godt livsgrunnlag her, og dermed oppnår den ultimate kråkestandard.


Og nebben han brukte til kyrkje-båt,
som folk kunne sigla på frå og åt.

Ikke å se bort fra, de pendler over huset vårt på vei mellom jorder, skog, og Mjøsas bredd.
Og søpledunken på Kim's potetgullfabrikk.


Og munnen han brukte te mala korn,
og øyro han gjorde til tutar-horn.

Så her er kosten sunn og variert, ispedd en dash solsikkeolje.


Av augo så gjorde han stoveglas
og nakken han sette på kyrkja til stas.

Hvem vet, kanskje blir de til og med ekstra fine og blanke i fjøra av det ekstra oljetilskuddet?


Og den som kje kråka han nytta så,
han er ikkje verd ei kråka å få.

Ikke vet jeg.
Hei Fara.


P.S.
Har i ettertid blitt gjort oppmerksom på at det faktisk finnes flere kråkearter, og at dette sannsynligvis er kornkråka.
(Corvus Frugilegus)
Hva man ikke veit.

Snø og favorittjulepynt

Siden vi hadde bar bakke og varmegrader på fredag, var planen å ta med barn og hund ut i skogen på lørdag og sanke materialer til adventsstaken.
Planen måtte midlertid skrinlegges, da vi ble overmannet av omgangssjuken og...


...snø!


...masse snø!

I steden tok vi en tur i hagen og vinduskarmen på materialjakt, og kom fram til en midlertidig løsning for staken:


Greit i grunnen, for da har vi en unnskyldning til å gjøre om på den hver uke :)

Samtidig fant jeg fram min desiderte favorittjulepynt, som fikk komme ut av den fancy emballasjen sin og opp i vinduet.
La meg presentere:


Noel Bloom


Decorina D'tree


Jaclyn Frost


Areatha Joy, og sist, men ikke minst:


Santina Claus.

Disse fine damene kjøpte jeg på Tanum til Cornelias første jul, med tanke på at de skulle bli den kjempefine pynten man ikke fikk lov å røre som de fleste har et minne om.
Selv husker jeg best de gamle glassfuglene med hale av fiberhår og klype på føttene som vi ikke fikk lov til å håndtere før øye/hånd-koordinasjonen var behørlig utviklet.
Men disse er hverken antikke eller knusbare, så selvfølgelig fikk hun lov a leke litt med dem (under det strengeste tilsyn av mor) før de kom på plass godt utenfor rekkevidde i vinduet.

Hadde helt glemt hvor koselig jul er når man er barn, og hadde egentlig tenkt å holde pynten på et minimum i år, men entusiasmen over pynten er virkelig inspirerende, så det blir MYE mer i ukene som kommer!

Papirklipp, første forsøk

Som nevnt i forrige innlegg hadde jeg en idè jeg ville prøve ut til årets til-og-fra-lapper.
I formiddag fant jeg fram tapetkniv og lim pluss diverse papirrester, og satte i gang med første forsøk.
Her er resultatet:


Det ble hvitt på hvitt, kartongen er litt glinsende, og baksiden er kalkèrpapir.



Effekten blei fin, men jeg skjønner jeg har et stykke å gå når det kommer til teknikken.
Burde jeg bruke andre verktøy, tro?
Og hvordan unngår man "loete" kanter som oppstår når en jobber med kartong,
selv med sylskarp kniv?
Blir kantene finere om man skjærer fra forsiden?


Disse kan jo brukes, men det er alltid rom for forbedringer.
Skulle gjerne hatt et kurs så jeg slipper å gå på flere bommerter enn nødvendig.
Neste skritt blir å finjustere motivet, og gjøre beina til Bambi spinklere- slik de er nå ser han nesten mer ut som en giraff :)

Dette er en superkoselig førjulssyssel, anbefales!

Holidays are coming...!

Vel, kanskje ikke akkurat i ordets ène forstand, at det snart er ferie, ihvertfall ikke for meg.

Jeg skal nemlig tilbake i jobb fra neste uke av og har sagt ja til å jobbe i romjula.
Men i den andre betydningen, høytiden nærmer seg, ja dèt er det ingen tvil om.

Jeg kjenner at jeg gleder meg skikkelig til å finne fram julepynten, men har kommet fram til at det er greit å vente til første søndag i advent, slik som "reglene" tilsier.
Men noen svibler har jeg da unnet meg, de er jo perfekte i "jeg-vil--pynte-til-jul-men-ikke-pynte-til-jul"- situasjoner som dette.


Jeg synes røttene er det fineste på svibelen, så her i huset står de selvsagt i glass.
Selve blomsten lukter for sterkt etter min smak, og den har en så ensartet form fra plante til plante at jeg synes den blir litt kjedelig, rett og slett.
Aldri noen overraskelser med en svibel, man vet akkurat hva man får.
Når man skal lage "hatter" til dem derimot, og grabber til seg første og beste avis og ruller sammen kremmerhus uten å sjekke hva som er på sidene, kan hva som helst dukke opp.
I år:
Reklame for en tenefilm om en giraff, et julemotiv (faktisk), og min favoritt:



Diego Maradona.
Ikke veldig julete, men gjør nytta si.
Han ser usigelig sliten og trist ut på bildet, og uttrykket minner meg faktisk litt om Jesus på korset slik han ofte er fremstilt i kunsten.
Så om en legger godvilja til er det kanskje litt julete allikevel.
(Eller vent... kors-affæren var jo i påsken. Skitt au, samme hovedperson)

En mere julete aktivitet jeg har bedrevet i dag er å lage skisse og prototyp på årets
til-og-fra-lapper.
Siden jeg liker reinsdyr bedre enn nisser, og Bambi-feberen fremdeles herjer i huset,
blei det selvsagt motivet.



Planen var å lage enkle papirklipp og lime farget silkepapir på baksiden.
det hadde jeg ikke i huset, så jeg prøvde med en julepapirrest fra i fjor:


Tror jeg skal gå for mørk farge på selve klippet, brun eller svart, og lysere farger på bakgrunnen.
Dette er som sagt prototypen, og med litt justeringer tror jeg designet kan bli bra.
Ut og handle materialer i morgen, tenker jeg, så får vi se om det blir noe stell på sakene!

Vinduskarm-blues

Siden jeg i det siste har vært mest opptatt av...



...har det ikke blitt mye tid til blogging i det siste.

Og siden det er...



...er det ikke stort å blogge om heller, ihvertfall ikke på hagefronten.

Snøbildet er ikke helt representativt, det ble tatt i forrige uke.
De diste dagene har vi hatt mildvær, snøen er borte, jorda er mjuk, og jeg har klødd i fingrene etter å gjøre noe i hagen.
Men...
Konklusjonen er at det eneste aktuelle i så fall måtte være å panikkplante noen tulipanløker, og det har jeg jo bestemt meg for ikke å gjøre før til neste år.

Så...


...da er det bare å omfavne det faktum...




...at årstiden for kjipe blitsbilder av potteplanter i vinduskarmen er her...
(her kommer et knippe)


...heldigvis er det snart jul...


...så får jeg noe annet å tenke på enn...


...at det er fryktelig lenge til hagesesongen begynner igjen...



...noe som gjør meg fryktelig frustrert, best beskrevet av...

Men heldigvis har jeg nok å ta meg til, og på den lyse siden;
om det hadde vært hagesesong ville nok bluesen vært en dårlig-samvittighet-for-hagen-blues.
Dessuten er det ikke lenge til februar, og da kan man jo begynne å så!