Muffinlue! (..og muffins..)

Cornelia kom drassende med strikkebagen min her om dagen, og sa "Mamma stikke!"
"Ok...?"
"Hva skal jeg strikke, da...?"
"Mamma stikke lue Lelia"
Det var jo veldig målrettet, og pinnene hadde jo ligget i ro en stund, så hvorfor ikke?
"Du får plukke ut garn du, da- hvilken farge skal den ha?"
"JOSA!"
(-Romstere, romstere rundt i garnhaugen-)
"Og bjun"
Ok.
Det bærer på nett for å finne lueoppskrift, og hva er det første jeg finner?


En muffinhatt!
Perfekt.


Søt som bare det, men den blei dessverre litt for liten, og passer bast til lillesøster.


Mens jeg strikket kom jeg på hvor skuffet jeg blei da jeg for første gang fikk servert muffins i et barneselskap.
Jeg hadde aldri fått muffins før, bare sett dem i barnebøker og tegneserier.
I Donald hadde jo muffinsene alltid masse rosa glasur og et rødt bær på toppen, så det var vel noe sånt jeg satt og ventet på.
Og det vi fikk var noe kjip melisglasur.
Uten bær.
Nedtur!
(Men de smakte jo godt, da.)
Med dette minnet i hodet bestemte jeg meg for at Donald-muffins måtte prøves ut.




Fine?
Dessvere var de ikke like gode som de så ut...
At coctailbær smaker forjævlig vet man jo, men det er greit- de er jo mest til pynt (og for en og annen særing som faktisk liker coctailbær)
Men en dårligere kombinasjon av kake/glasur enn det jeg klarte å produsere kan vel knapt tenkes.
Stakkars Cornelia blei selvfølgelig ekstatisk når hun fikk se de rosa Donald-muffinsene.


Og skuffelsen var enorm da hun oppdaget at de smakte py.
Så i et forsøk på å rette opp en av mine egne barndomstraumer, skapte jeg kanskje en ny, bare omvendt.
Lurer på om hun vil huske det...?

Kaninkompiser

Kaniner er søte, det er vel ikke noe å diskutere.
Siden jeg på jobben allerede nå har begynt å planlegge påskebestillinger i hodet mitt, kommer kaninene hoppende frem fra glemselen, hoppetihopp.
For akkurat som jeg foretrekker reinsdyr og bambier fremfor nisser i jula, foretrekker jeg kaniner og lam fremfor kyllinger i påsken.
(Selv om kyllinger jo også er veldig søte)

The Easter Bunny

"Here comes Peter Cottontail

hoppin' down the bunny trail

Hippity hoppity

Easters on its way!"

Teddybjørner er også søte, men heller ikke de kan konkurrere med kaniner (synes jeg),noe som gjenspeiler seg i mykdyrparken her i huset.
Et lite utvalg:


Kaninveske fra H&M, Obaibi-kanin, hennes aller første kanin (uten navn), og favoritten Nina Ballerina som hun fikk av tante Kristine til jul i forfjor.


Nina Ballerina (her sammen med den eneste bjørnen i hurven, mest kjent som Bamsenmin) har vært gjennom litt av hvert, med tiden har hun blitt blind på det ene øyet, døv på begge ørene etter et ublidt møte med naboens hund, og er ellers ganske slitt både her og der.
Sko har hun heller ikke lenger.
Og så må hun ha bleie på, sier Cornelia.
Noen kunne en gang fortelle meg at dette var ingen leke- dette var et stykke design og burde sitte på hylla.
Hørt på maken til pølseprat- visst er det en leke, bare spør Cornelia.
Hun har jo lekt masse med den!
Ergo; en leke.

Og à propos leker.
Jeg har alltid sett litt skjevt til voksne damer som samler på leker. Menn også, for den saks skyld, de er nesten verre.
Dukkesamlinger.
Actionfigurer.
Star Wars-effekter.
Eller som med disse designlekene som liksom ikke er leker men samlerobjekter.
men jeg må nok bare bryte sammen og tilstå- jeg er en av dem!
Bortsett fra at jeg har kjempelyst på en Blythe-dukke (men det for bli en annen post, nå gjelder det kaniner), har jeg veldig, veldig lyst på en av disse her:




Hva gir du meg..?
De er jo noe av det søteste i hele verden!
Jeg fant dem på bloggen The Vintage Magpie, hun syr dem og strikker små jakker og skjerf og gir dem navn og personlighet, og så selger hun dem i etsy-shopen sin.

En annen kanin jeg gjerne skulle kost litt med er en av Buhni'ene til Niina Aoki:




Niina er illustratør under utdanning, og lager også en hel masse andre søte saker og ting som hun selger i etsy-shop'en sin.

Fine?
Superfine.

Hoppetihopp!

Nyttårsforsetter, gjenbruk og frøken Frost

I den grad jeg har nyttårsforsetter, må det eneste i år være å bli flinkere i gjenbruk og ressursutnyttelse.
Litt av idealistiske grunner, men kanskje mest av økonomiske årsaker.
Når jeg for eksempel ber mannen min om å kjøpe med broccoli fordi det har jeg glemt, kommer han alltid hjem med to.
Resultatet blir nesten bestandig at den ene ekstra han kjøpte "fordi det er bedre å ha for mye enn for lite" går i søpla.
Så i dag har vi hatt restepai.
Et annet eksempel på gjenbruk er at en slapp tulipanbukett kombinert med en bøtte med vann kan bli en kjempefin islykt:



Kanskje ikke så nyttig, men fint!



Og ganske tilfredsstillende fordi det er lenge siden jeg har gjort noe kreativt.



Og mens jeg stod der og beundret mitt verk, så jeg henne:
-------------------------------------------------------------------------------------------------

Carola



Vakre, kalde Carola (disse tulipanene heter faktisk det) bor i islykten.
Før holdt hun til inne i stua, men klimaet der holdt på å ta knekken på henne så hun trengte litt miljøforandring.
Om dette er bedre miljø kan vel diskuteres, men hun har ihvertfall skjønnheten i behold en stund til!
I hennes rigide tilstand er det ikke stort å finne på, så nå melder hun seg som kandidat i Frøken Frost- konkurransen for å få litt spenning i hverdagen.

Konkurransen er holdt av Moseplassen, og finnes her:

-----------------------------------------------------------------------------------------------

God natt!

Blomster til store og små

Nå har Cornelia hatt ferie fra barnehagen i snart 2 uker, og begynner å bli svært kreativ når det gjelder å finne på ting for egen underholdnings skyld.
Særlig når mor er på jobb og hun må dele far med baby Hedvig, kommer det til overflaten.
For eksempel kan mammas ranunkler brukes til å lage sin egen lille dekorasjon:



Den blei jo ganske fin, mer enn hva man kan si om restene av mors bukett ;)
Siden blomsterinterressen bare ser ut til å øke siden hun hadde sin egen lille tagetes i sommer, og svibelen hennes er død, fant jeg ut det var på tide med en ny blomst.
Denne gangen ble det en mini-ildtopp, da disse er ganske robuste.
Hun pleier å få noen fikse idèr om hva blomster liker, nemlig, og da er det greit at de tåler en trøkk.
Tagetesen, for eksempel, måtte bade hver dag, og svibelen skulle hun gjerne hatt med seg i senga om hun fikk lov.



Ildtoppen har foreløbig sluppet unna med å være hovedrett med ketchup på i kjøkkenleken.
I følge Cornelia er den best med speilegg til.

En av fordelene med å jobbe i blomsterbutikk er at når en sesong er over, jula i dette tilfelle, finnes det en del planter som plutselig ikke selger lenger, og dermed blir satt kraftig ned i pris for ikke å komme i kategorien "svinn" og havne i søppelbøtta.
Hvis en da er på jobb blir man jo først til mølla, og kan gjøre seg noen kupp!




Noe av det som ikke blei svinn i år men havnet hjemme hos meg i steden, var 2 stk oppstammede azalea.
Det var selvfølgelig ikke de fineste som sto igjen, men med litt omhu og kjærleik kan disse bli svært fine med åra.
Førnøyd, nå!

2009!

...Og så var det 2009.
(måtte jeg skrive, bare for å kjenne hvordan det føltes å taste ut 2009, 2009, 2009)
Enda et år, og et begivenhetsrikt sådant, er gått.
Jeg har ikke tenkt å pløye igang med noen oppsummering av fjoråret, for det skjedde så utrolig mye.
Men en kort oppsummering av jula kommer her.
Siden jeg har jobbet i romjula, og da i tillegg i handelsstanden (julestemningkiller) , var jula mi ganske amputert, og derfor blir dette nokså kortfattet:


..den fineste julepynten, hønngammal og fin og dyr og gikk nesten i knas da lillemor kom til å velte juletreet 3. juledag.
Jeg kom hjem fra jobb og blei møtt av ei trist lita jenta i døra som proklamerte "mamma lei seg!"
igjen og igjen.
Jeg skjønte ikke helt hvorfor jeg skulle være lei meg, jeg var jo faktisk ganske fornøyd og glad.
Far forklarte at han hadde sagt det i forbifarten da de ryddet opp etter uhellet,
og at det at mamma skulle bli lei seg, tydeligvis var noe som gjorde inntrykk.
Kulen klarte seg med unntak av noen små skår i toppen under kronen, så mamma blei ikke så veldig lei seg allikevel.



...den fineste julegaven, produsert av lillemor i barnehagen, tydeligvis laget på en trist dag, om man skal se på det fra et barn/farge/ mal-ut-frustrasjonene-dine-psykologisk synspunkt.
Men vi blei glade, og nå står den på peishylla, og Cornelia er kjempestolt.
En svartmalt trolldeigkladeis ken faktisk være veldig fin om man bare ser den gjennom riktige øyne.


...den triveligste julegjesten, eller ihvertfall den mest takknemlige.
Det var en sulten og kald fyr vi fant i garasjen her, hvor han på mystisk vis hadde klart å komme seg inn og ikke ut igjen.
Siden det var 15 minus ute kunne vi ikke annet enn å ta ham inn, stakkar, og nå har han bestemt seg for å bli her.
Gjerne for meg, han er en svært så trivelig pus, og dessuten en musejeger!
Mest sannsynlig er det noen som savner ham et sted, så vi blir jo nødt til å henge opp noen lapper og etterlyse eieren.
Men for å være ærlig, håper jeg innerst inne at ingen svarer....

Nå er jul og nyttårsfeiring vel overstått, og alt i alt kan detoppsummeres som en fin juletid.

Nå er hverdagen like om hjørnet, og det skal nesten bli litt godt.
Godt nyttår!

Puh...! Nå er jula over oss!

Før første gang opplever jeg nå hvordan det er å være tobarnsmor i (nesten) full jobb, som i tillegg til å ha pakket ca. 2000 julestjerner i løpet av de siste 3 ukene har måttet hamle opp med søskensjalusi og traumer fordi mor plutselig ikke er tilgjengelig hele tiden, samt prøve å etablere fine juletradisjoner i familien.

Det er jammen ikke lett, men jeg antar dette er en fase man må igjennom når en velger å få mer enn ett barn.

Jeg vil jo gjerne at barna mine skal få gode minner om jula hjemme.
I løpet av denne prosessen har jeg i tillegg til å bli ufattelig sliten og frustrert fordi jeg føler jeg ikke strekker til, lært en hel del ting:

-Jeg har lært at å gi en 2,5-åring en sjokoladekalender fordi man ikke fikk tid/råd til å lage en ordentlig kalender er helt på jordet.
En toåring har nemlig ingen begrep om "èn om dagen" og "i morgen".
Når dette barnet i tillegg viser seg og være ekstremt glad i sjokolade, er det kjørt.

-Det hun derimot har begrep om er "min!".
Så når hun får sin egen julepynt til å pynte rommet sitt med, skal den ikke henges opp, nei.
Den skal være med i senga, barnehagen, og som her, være med og leke med Play-Doh.


-Jeg har lært at det å bake pepperkakehus er ingen spøk, særlig når en aldri har gjort det før, og særlig ikke monteringen, da melisglasur kan være et lunefult materiale.
Men siden jeg tror på at for å bli flink må man satse høyt, gikk jeg liksågodt for et 7-kantet slott med vinduer av drops.
Jeg gikk tom for deig ganske fort, så det endte opp som 5-kantet;
"Heldigvis", tenkte jeg i mitt stille sinn da det skulle monteres.


-Og planen om å gjøre det til et estetisk og minimalistisk pyntet hus med bare litt hvit glasur og melisstrø på taket gikk i vasken etter at gubben ga klar beskjed om at pepperkakehus, det skal pyntes med nonstop og seigmenn i fleng.
Seigmennene fikk jeg sneket meg unna, og OK, det kledde faktisk litt sånn der vulgær godteriestetikk.
Bollywoodslott!


-Jeg har også lært at det å ta julekortbilder av 2 barn er ufattelig mye mer vanskelig enn når det bare er ett.
Det er jo kliss umulig å få dem til å se søte ut samtidig.
De fleste blei litt sånn finger i øyet eller øret, se hver sin vei og absolutt ikke inn i kamera enda mamma sang og tøysa og sto i.
Omtrent sånn:


-Jeg har lært at kos og kvalitetstid teller MYE mer enn ryddig og nyvasket hus, om man er i den situasjon at man må prioritere det ene foran det andre.
Og min høyeste prioritering akkurat nå er glade barn som ikke i all framtid forbinder jula med stress og mas og en mamma som ikke har tid til å kose med dem fordi hun er så travel med å lage det koselig til jul.


Jeg vil avslutte med et ønske om en
GOD JUL TIL ALLE SOM ÈN,
sliten eller ei,
jul blir det okke som.
Og vi har pynta og hengt opp føggelbænd, så nå gjenstår det egentlig bare å vaske gølv, så er det jul.
Men først må jeg pakke noen hundre julestjerner til.
(I dag er det førøvrig vintersolverv, så nå går vi mot lysere tider!)

Bye bye Bettie og takk for alt

Ikke var hun spesielt pen, ikke var hun smart, og ikke kunne hun danse.
Ikke var hun lykkelig, heller, etter biografiene å dømme, ikke blei hun rik av det hun gjorde.
De største kvalitetene hennes var vel egentlig å være ekstremt fotogen, svært uredd, og på rett sted til rett tid.
Allikevel har hun oppnådd å bli et ikon for mange, og kommer nok til å bli hengende høyt på stjernehimmelen i all tid, som den største av alle cheesecake-modeller, en bondagedronning, et humoristisk og nesten uskyldig innslag i en grisete bransje, et stilikon, og den aller, aller beste av sitt slag.

Rest In Peace, Bettie, dear.
Det fortjener du.