Akkurat nå...

...har jeg bare lyst til å pakke meg inn i et ullpledd, krype opp i en god stol og se...




...og spise...

...litt i det sentimentale hjørnet i dag, ja...

I dag: stolper (Postwatch Friday)

I dag da Hedvig og jeg skulle ut og trille en tur i det fine været og lufte den nye strikkejakken hennes (som jeg ikke er reint lite stolt av, se her!)


(På respatexbordet)


(detalj erme)


(detalj knapp)


(med baby inni)

Vel, tilbake til poenget.
Vi var ute og gikk tur, og plutselig la jeg merke til hvor fine alle stolpene i bakken vår er.

(lykte-/telefonstolpe)

Man legger liksom aldri merke til stolper, de bare er der.


(telefonstolpe)

Oftest har de en funksjon, og derfor tenker man sjelden på dem som annet enn noe som bare står der fordi det er nødvendig.


Jeg ser ihvertfall ikke ofte to ganger på en telefonstolpe eller høyspentmast og tenker:
den var jammen fin.

(høyspentmast)

Men i dag var de mer tilstede enn vanlig, nok til at jeg stoppet opp og studerte dem, jeg fant det til og med for godt å gjøre et prosjekt ut av å fotografere dem alle sammen.



(naboens skigard, kanskje ikke helt stolpe, men nærme nok)

Kanskje var det solskinnet og den klare høstlufta som fikk meg til å legge merke til dem idag, kanskje mammamodusen min får meg til å se andre veier enn jeg vanligvis gjør; ikke vet jeg.


(telfonstolpe med dings på)

Jeg synes i alle fall de fortjener en presentasjon.



(utelyset vårt)

Så da fikk dere det.


(en som ikke bryr seg det spor om stolper)

Vind, vær og ammetåke

Forrige uke tenkte jeg at jeg måtte komme meg ut og ta noen bilder av de fine høstfargene.
Vi hadde strålende vær, og fargespillet var utrolig.
Men som de sier her oppe; det tar tid å værra totning, og ammetåka lå så tjukt at jeg ikke fant veien ut den dagen, den ligger faktisk såpass tjukt at jeg faktisk får gjort svært....
Vel, ingenting.
Dagen etter begynte det å blåse, og da mener jeg virkelig blåse.
Baby Hedvig er fremdeles liten og var så jeg ville ikke ta henne ut i ruskeværet, og da vinden la seg noen dager etter, var det ikke så mye som et løv igjen på trærne her oppe.
Ihvertfall ikke av de fine.
Heldigvis for meg er jeg glad i stammer, jeg synes faktisk ofte trær er penest nakne.
Så det blir stammebilder i steden.



Litt høstfarger klarte jeg å finne, men det begrenset seg til

...nyper...


...og berberis...

Til min forundring var det fremdeles litt blomstring på gang også:


...kornblomst...


...den standhaftige blomstererten...


...Og en løvetann(!)...

Skulle gjerne gjort litt i hagen, men det får vente til jeg er i bedre form.
Foreløbig går dagene bort med å amme, nynne, og strikke babytøy.
Og drikke kaffe.
Og skifte bleier, vaske tøy, lage mat, rydde og leke med storesøster.
Og lufte hund.
Og...
Hmmm.
Kanskje jeg ikke gjør "ingenting" allikevel.

Nattefrost

Idag måtte jeg skrape is av bilen, og det er bare å konstatere at høsten for alvor har gjort sitt inntog.
Jeg måtte røske meg selv ut av ammetåka og ta grep for de andre babyene mine; plantene som har vært ute på sommerferie måtte reddes inn.
De man ikke kan kle på som man kan med denne her:


Cymbidiumen ser ut til å bare ha hatt godt av friluftstilværelsen, de andre orkideene (Dendrobium og Epidendrum) burde nok vært inne allerede for en uke eller to siden.
Her har de fått midlertidig plass i et nokså kjølig og lyst vindu, får pleie dem vel, så kommer de seg nok:



Det tristeste var Hibiscusene mine, og da særlig Cyriacusen som jeg har jobba så fælt med.
Da jeg kom hjem fra sykehuset hadde de stått ute i regnet, og det var mye regn...
Så med denne påfølgende nattefrosten ser knoppene nå slik ut:


Neppe noe håp for dem, dessverre, og jeg som hadde gledet meg sånn....

Fuchsiaen står fremdeles med både knopper:


og frukter (kan man bruke dem til noe, mon tro?):



Men den bør vel også inn snart?
Har ikke så mye greie på slike, men vi prøver oss med overvintring i garasjen, så får det gå som det går...
Om noen har noen tips om overvintring, mottas de med takk.

Bortsett fra denne potensielle plantedøden må jeg si at Toten kler å ha høst- må nok ut å ta noen bilder i dag, det er absolutt nydelig i det klare været.
Fin høstdag til alle!

En ny merkedag!

Den 26. september blir vår nye merkedag her i familien, da kom nemlig Hedvig til verden.
Det hele forløp fort og kanskje også ganske dramatisk når jeg tenker på det i etterkant.
Vannet gikk ca. kl. 23, vi blei henta med ambulanse og var trygt på sykehuset ved midnatt og fikk beskjed om at dette ville nok ta en stund, riene var jo tross alt bare såvidt begynt å melde seg.
Det trodde jeg ingenting på, og Hedvig var nok enig der- for 00.59 blei hun forløst med hastekeisersnitt etter et tappert førsøk på å styrte ut i verden utenfor med føttene først.



Dramatikk til tross, alt gikk bra med oss begge og nå er vi hjemme og koser oss med å finne opp og ned på vår nye tilværelse, hele familien.
Så her er alt bare fryd og gammen og rosa babylykke.



Nesten... :)

En hyggelig oppmerksomhet....

...Varmer alltid, og i dag fikk jeg en sånn ordentlig koselig en av en medblogger.
Det er utrolig hyggelig at noen jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg (annet enn gjennom hverandres blogger) får for seg at "Jo, henne har jeg lyst til å glede, jeg sender en gave i posten".
Ekstra fint er det jo når gaven er en fulltreffer, her er det jeg fikk:


Et stort kort og en magnet med bilde av Elisabeth Helvin-engler, disse er kjempefine og har fått plass på inspirasjonsveggen min.
(Trengte helt klart noe nytt der, kreativitetsbegeret flommer ikke direkte over om dagen)
Vaniljete, som jeg selvfølgelig elsker, og når den er fairtrade og økologisk attpåtil blir den jo enda bedre.
Det hele var pakket pent inn, og kom med et hyggelig kort:



I farger som matcher sinnstilstanden min perfekt om dagen, jeg har på meg turkise klær, velger en turkis kopp til teen og strikker til og med babytøy i turkis, hadde egentlig ikke tenkt over hvor mye av den fargen jeg faktisk omgir meg med for tiden før det slo meg hvor "riktig" innpakningen var:


Så en STOR takk til Vibeke, fordi du gjorde dagen min bedre!
Jeg skulle gjerne sendt deg et stort smil personlig, men får meg liksom ikke til å publisere bilder av "fødefjeset" mitt, så jeg lar min turkise sparekatt gjøre jobben:



Omtrent sånn ser jeg ut akkurat nå.

Rugepause

Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, og jeg føler at det er på tide å offisielt annonsere rugepause for en stund.
Grunnene er flere, men hovedsaklig kommer det av at jeg har 3 uker til termin.
Grunn nr. 2 er at det ikke skjer stort i hagen, ihvertfall ikke ting verdt å blogge om.
Som:

Alle eplene ligger på bakken fordi jeg ikke har orket å plukke dem.


det vi faktisk har i trærne er sopp, og....


...èn plomme...

Grunn nummer 3 er at jeg slett ikke føler meg kreativ, og er blottet for den skarpsindighet og vidd man trenger for å forfatte gode blogginnlegg- derimot er jeg overmannet av verpehormoner som forårsaker at hjernen min synes det viktigste i verden er at det blir vasket i kroken bak skapet (noe jeg selvfølgelig ikke kan gjøre selv, har bekkenløsning, må vite)
At jeg setter på Pride and prejudice for 3. gang på en uke og gråter like mye hver gang frøken Bennet bryter sammen og tilstår alt rundt sin overveldende kjærlighet til Mr. Darcy.
(Vel, det gjør jeg forsåvidt når jeg ikke er gravid, også)
For ikke å snakke om å prøve å forberede meg mentalt til setefødsel samtidig som jeg ikke vil tenke for mye på akkurat dèt.
For å avlede meg selv fra bekymringsfulle tanker, prøver jeg å tenke på koselige ting.
For eksempel Elvis.
Elvis er noe av det koseligste jeg vet om, han er trygg og veletablert i verden, og kommer alltid til å være der- det er litt sånn som vissheten om at jula kommer til slutt, uansett hvor lenge noen kanskje føler at det er å vente.
Jula kommer, og Elvis er der.
Egentlig synes jeg det er litt barnslig og naivt å like Elvis, i og med at det fantes så mange ordentlige artister både før, samtidig og etter ham som utrettet mye mer imponerende ting musikalsk sett.
Men han har nå allikevel en spesiell posisjon hos de fleste, meg selv inkludert.
Jeg, som Mojo Nixon, liker å tenke på ham på denne måten, at alt og alle har littegrann Elvis i seg, bortsett fra Michael J. Fox:






And for those more faint at heart, The Real Thing:





Med dette innleder jeg altså offisielt min rugepause, la oss håpe den ikke varer for lenge...
(Selvfølgelig vil dere bli bombadert med mushy post-fødselsinnleg etterpå, omhandlende livets under og fylt med bilder av en rosa rynketass som ingen andre enn jeg egentlig ser noe pent i- bær over!)