søndag 19. september 2010

Kanskje ikke 1000 plommer...

En fin søndag!
Vi har hatt strålende vær, og har vært ute hele dagen.
Vi hadde hyggelig besøk,
og vi fikk tømt plommetreet.


Nesten.
For man skal alltid la litt henge igjen til fuglene.
Eller er det bare noe jeg tenker fordi jeg er lat?


Det var faktisk en liten fugl som prøvde å jage oss bort da vi begynte høstingen, så da tenkte jeg den kanskje hadde interresse av frukten?
Eller kanskje var den bare terrirorial.
Jeg og assistenten min er ihvertfall enige om at det er slik man gjør det, og dessuten holder det når kurven er full.


Her er vi halvveis.
Treet selv gjorde dobbelt nytte da det i tillegg til å skjenke frukt også fungerer finfint som kurvholder :)
Til slutt blei det fullt, og vi ga oss.
Ikke 1000, men kanskje 3-400 stykker
-nesten 10 kilo deilige, gule plommer eier vi.
Men hva nå?


Hva gjør man med 10 kilo deilige, gule plommer- sånne som smaker søtt og sommer og som, i følge assistenten, dufter vidunderlig?
I fjor prøvde jeg å lage syltetøy av dem, men det blei ikke noe godt.
Foreløbig har jeg bare vasket og frosset dem så de ikke skal gå ad undas, og håper på inspirasjon til å få prossesert dem på tilfredsstillende vis.


Kanskje noen der ute har noen gode oppskrifter å dele?
I så fall blir jeg glad!

tirsdag 14. september 2010

Høstbuketter


Litt tidlig med lyng for meg....


Da fyller vi krukker og vaser med buketter fra hagen i stedet.


Du kommer langt med en syrinhortensia og en snøbærbusk...


...og har du en prinsessespirea gjør den seg gødt, med sine mørkerøde blader.
Topp det hele med noen høstfloks og en villvinranke, og vips;
bouquet d'automne très belle!
Fin septemberuke!

tirsdag 7. september 2010

Lurer på...



Her om dagen oppdaget vi at plommene var i ferd med å modnes, sørsida av treet er fullt av gule, deilig saftige plommer.
I dag sitter jeg og lurer på hvor vanskelig det egentlig kan være å bake vannbakkels.
Jeg prøver å finne måter å bruke plommene mine på, siden jeg ikke synes de blir noe gode som syltetøy, og kom over en oppskrift på vannbakkels med søt krem og plommefyll i et blad som må prøves; men gruer meg litt siden jeg har hørt at det er vanskelig å lykkes med vannbakels.


Noen ganger faller helt enkle ting meg veldig komplisert.
På den annen side synes jeg ofte ting beskrevet som vanskelig er enkelt.
Det kommer vel an på hvor håndlaget ditt heller.
Hvilken kategori vil vannbakkels havne i, tro?
Noen synes det er easy as pie, mens andre mener det er nesten umulig.
Noen synes ikke det er lett å lage pai, heller. 


Og så har vi det at komfyren min er fin og retro (les: gammel) men ikke særlig presis på temperaturene, har det vist seg etter et par - tre mislykkede makronforsøk.
Dette er tilfelle på lave temperaturer, men kanskje den er mer stabil på 200 grader?
Jeg har jo aldri svidd en pizza eller lasagne eller pai.
Bare makroner.
Hver gang.
Hmmm.
Vannbakkels?
Sånn kan jeg tenke i eninga.
Om alt.
Og ofte ender det med at jeg lar være å prøve ting fordi sannsynligheten for å mislykkes er såpass stor.


Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke trengte å grunne sånn over alt mulig, og bare kunne hoppe i ting  sånn som noen mennesker gjør
bare fordi de har lyst, og helt uten å tenke på konsekvenser.
Andre ganger er jeg glad jeg er tenksom- det har nok spart meg for mye trøbbel.
Men nå er jo ikke et brett med svidde eller sammenblattede vannbakkels noe å bekymre seg for.
Ikke i det hele tatt.
Men allikevel må jeg gjennom min vante runde med overveielser og fram og tilbake som skal gjennomgåes ved hver minste beslutning.
Skal jeg kjøpe denne jakka?
Prøve paraglidig?
Besøke Påskeøya?
Bake vannbakels?
Samme runde, uansett.
Vi prøver på lørdag.
Og får jeg det til kan vi kose oss med noe av det beste bakverket jeg vet om.
Og går det ikke,
skitt au.

torsdag 26. august 2010

Å like eller ikke like

Det er rart hvordan man plutselig kan begynne å like ting.
Av og til begynner man til og med å like ting man har direkte mislikt før.
Èn variant er fireåringen som "Æææææsj, liker ikkeee...!" forskjellig mat, men som plutselig liker det allikevel når de faktisk smaker på det eller eller man gir det et finere eller mer spennende navn, sånn som for eksempel 
prinsessefisk (laks)
og slanger (brekkbønner)

Potentilla

Eller syttenåringen som utelukkende går i svarte klær og absolutt ikke kunne tenkt seg å iføre seg noe som helst annet enn akkurat dèt. 
("Mest sannsynlig aldri, for nå er jeg tross alt voksen, og sånn som dette kommer jeg til å være livet ut. og siden jeg skal dø før jeg fyller 30, er jo ikke det så veldig lenge.")
Sånn var jeg.
Jeg kunne strekke meg til ett og annet mørkelilla eller rødt plagg eller en hvit T-skjorte med bandtrykk på, men da måtte jeg være i et usedvanlig muntert hjørne.
Og så blått, da, men bare i håret.
Og så likte jeg punk.
Nå hører jeg mer på jazz.

 Ikke gul...

Eller da jeg på 90-tallet bare likte calaer og orkidèer, og synes at pelargonia var en totalt uinterresant plante.
Nå synes jeg Calaer er harry og at Phalaenopsis er vår generasjons gammel-dame-blomst, 
mens pellisene står og bugner på trappa mi.
Sånn har jeg også hatt det med Potentilla.
Jeg avskydde faktisk Potentilla
- den var ikke bare uinterresant, den var direkte stygg.
Men det viser seg nå ved nærmere ettertanke at jeg faktisk liker Potentilla ganske godt, så lenge den ikke er gul.

men rosa!

Jeg er ingen stor fan av gult.
Eller jo, jeg liker solgule frottèkjoler fra 70-tallet, kjøttet i en moden nektarin og den lysegule tekanna mi, jeg liker bare ikke gule blomster.
Bortsett fra Narcisser.
Siden jeg overtok denne 70-tallshagen full av Berberis og Potentilla, har jeg lengtet etter å få styggedommen bort, bort, bort!
Nå har jeg imidlertid myknet en tanke, og synes at den rosa og hvite Potentillaen er jo faktisk ganske fin der den står, og kjempefin i vase.
De får bli.
Men de gule må gå.
De og all Berberisen bortsett fra èn, for det er i den Sidensvansen lander når de flyr innom om våren.

Men det er i grunnen greit at jeg ikke får fjernet dem sånn med èn gang.
For tenk om jeg plutselig begynner å like gule blomster?
Det kan jo skje.
Det vet man aldri.

onsdag 25. august 2010

Snart jul.

Eller snart og snart, det er relativt.
Noen ganger er 4 måneder veldig lang tid, andre ganger ikke.
Min erfaring tilsier at de 4 månedene før jul går kjempefort, mens de 4 etter går uendelig sakte.
Jeg har en tendens til å begynne å tenke på jul ganske tidlig.

Derfor passet det jo kjempebra at jeg kom over konkurransen hos Fru Lyng hvor man kan vinne denne boken:


Den heter Jul i den fransk inspirerede bolig, og inneholder en drøss med fine og inspirerende bilder av ting som kunne passet fint også i mitt ikke full så franskinspirert hjem.
Det mest franskinspirerte hos meg er vel faktisk i forbindelse med jul, og det er at vi i min familie har som tradisjon å lage ris à l'amande (som vel egentlig er fransk kun i navnet, og en dansk tradisjon) istedenfor vanlig, døll norsk riskrem.
Da høsten satte inn forrige uke begynte jeg  å tenke på julepynt og aktiviteter til juleverksted for barn og voksne, og da hadde det vært kjekt med den boka!

Det er flere grunner til at jeg begynner å planlegge jula tidlig.
Èn er at når hagesesongen begynner å nærme seg slutten trenger jeg rett og slett noe nytt å se fram mot- og jul er en sånn ting jeg nesten koser meg mer med å glede meg til enn å faktisk gjennomføre.
En annen er at jeg har en søster som er kanskje bittelitt mer enn normalt opptatt av jul., og som sørger for at denne høytiden blir tatt med i betraktning året igjennom.
 En tredje er at jeg alltid har hatt jobber hvor førjula har vært en ekstremt hektisk tid, og jo tidligere man fikk gjort unna forberedelser og planlegging, jo bedre.
Du har ikke mye julestemning igjen etter å ha pakket 2000 julestjerner på en uke, eller sortert en million julekort, skal jeg si deg.
Dessuten, om du skal lage syltede kirsebær til ris alà mande'n din, må du faktisk begynne nå.

Så om du ikke desperat klamrer deg til siste rest av sommer, men faktisk klarer å begynne å glede deg litt til jul allerede, bør du ta en tur innom Fru Lyng, bloggen hennes er absolutt verdt et besøk.
Og kanskje du vinner!
(Men aller helst skulle jeg sett at jeg vant, så du ikke)

mandag 16. august 2010

En fin dag :)


Når du spør de lokale her på Skreia om hvor det er fint å gå tur, svarer de "oppi åsen".
Hvis du lurer på hvor man kan finne bær og sopp er svaret det samme.
"Oppi åsen".
Nå har jeg snart bodd her i tre år, og jeg hadde enda til gode å besøke denne berømmelige åsen,
helt til i dag.
I dag har jeg vært på blåbærtur sammen med ei som er noe mer lokalkjent enn meg selv, og hvor dro vi?
Jo, oppi åsen, så klart.
Åsens fulle navn er Totenåsen, og den er et vakkert sted.


Det er også stedet du tar med barna dine om du vil arrangere litt nærkontakt med frittgående dyr. 
Det går sauer og kyr der som er akkurat passe trygge til at man kan komme ganske tett innpå om en opptrer forsiktig.
Sannsynligvis bor det mange andre og villere dyr der også, og det første vi traff på på vei oppover var faktisk hverken ku eller sau, men et  revepar.
Midt på lyse formiddagen.


Oppi åsen er det mer "fjellete" enn jeg trodde det skulle være, jeg hadde sett for meg tett granskau sånn som i resten av området her, men det var det ikke, ihvertfall ikke på ruta vår.
Det var myr og molter.
Molter har jeg aldri hatt så lett tilgjengelig, så jeg er ganske entusiastisk over det og håper jeg får anledning til å høste noen når de modnes; selv om det nok blir rift om dem, åsen er nemlig et svært populært sted, og totninger er turglade folk.


Oppi åsen er det desidert høst, og opp mot toppen er trærne rare og krokete og litt mindre, det er lav og mose i alle varianter, og en masse fine planter som trives i næringsrik våtmark.
Jeg fant ihvertfall to forskjellige typer marihånd.
Og myrull og pors.
Kameraet blei for det meste liggende i lomma, for jeg var for opptatt av å skravle og plukke blåbær og oo'e og ah'e over utsikten og hvor pent og eksotisk alt var til å huske å ta bilder.
Men èn blomst kunne ikke forbigås uten å dokumenteres.
Jeg hadde aldri sett den før, og den går rett inn på toppen av lista over de aller fineste villblomstene jeg vet om.
Etter litt forskning fant jeg ut hva det er for en;

Den er utrolig fin, og minner meg om sånne gamle emaljesmykker,
slike som folk har arvet av mormor.
Som fingrene i bildet bærer preg av var jo dette en blåbærtur.
Det sier seg selv at det å gå på bærtur i et populært turområde på en mandag etter en helg med knallvær ikke lover for den beste fangsten,
men det er heller ikke så viktig.


Jeg er storfornøyd med halvannen kilo blåbær, noen nye naturopplevelser, og tre timer med ustanselig skravling om stort og smått.
(Takk for en fin tur K.!)
Det blir nok ikke lenge før jeg tar turen igjen.

mandag 9. august 2010

Frk.Rose

Ny konkurranse hos Moseplassen, og denne gang skal det kåres en vinner i kategorien


Siden jeg faktisk har en fin rose, bør jeg vel slenge meg med.
Min kandidat er
Christiane


Siden hun har bodd her lenger enn meg,vet jeg ikke hvilken art hun er eller hvor gammel hun er.
Men jeg vet at hun er pen og lukter godt.
Hun står på hjørnet inntil en vegg og trives egentlig ikke noe særlig,
litt for tørt, litt for varmt.
I vinter blei det  for kaldt, og jeg var overbevist om at hun hadde tatt sin død.
Jeg ventet og ventet, og innså til slutt med et stikk i hjertet at det bare var å klippe ned hele planten.
Men Christiane ga seg ikke så lett, og skøyt på nytt fra rota, og har med denne gest sikret seg prima behandlig og all slags ekstraomsorg i all fremtid- for henne vil jeg ikke miste!
<3

søndag 8. august 2010

Pottitfields forever

Noen medaljeblogger er jeg ikke.

Pottitfield

Her har brorparten av høysesongen for god hageblogging passert, og jeg har ikke produsert et eneste innlegg.
Ikke ett.

Pottitblomst
  
Grunnene er flere, hovedsaklig har jeg jobbet, vært på ferie, lagd bursdag.
Jeg kunne jo blogget om det, men det blei liksom aldri noe av.

Verandapryd

Nå er sommeren på hell, og det å skulle lage en oppsummeringspost for hele sommeren virker som en dårlig idè, det blir liksom ikke helt det samme uten entusiasmen som bare er der når noe er nytt og sensasjonelt.

Fin rose på hjørnet,
fuglebæsj
  
Sånn.
Kneik overkommet.
Snart tilbake.

torsdag 1. juli 2010

Loppislykke!

I kjølvannet av den siste tidens veldige virketrang og kreativitet har jeg de siste par dagene mistet litt piffen.
Derfor tok jeg meg en tur på de lokale bruktbutikkene for å få litt inspirasjon, under dekke av at jeg trengte en mandelkvern siden jeg har tenkt å kaste meg på bølgen og gjøre et forsøk på å lære meg å bake


Jeg hadde sett på noen kverner i diverse butikker, men synes de var dyre og stygge.
Dessuten husket jeg på alle de gangene jeg har gått forbi slike kverner på loppis, hvor de har ligget slengt i en kasse under et bord og vært nesten gratis.
Og slike kverner har aldri vært i daglig bruk, så de pleier være i ganske fin stand selv om de er gamle.


For èn gangs skyld fant jeg akkurat det jeg så etter.
(Jeg har en tendens til å komme tomhendt hjem fra de fleste handleturer, fordi jeg ikke finner akkurat det jeg vil ha)
Her er kverna jeg kjøpte meg, komplett med hønngamle mandelbiter og det hele.
En grudig rens og litt olje i gjengene, og den var god som ny.


Bare myyye finere!
Før jeg fant denne på en litt "finere" bruktbutikk, var jeg innom Estlandskommiteen sin brukthandel, som er mer en helårsloppis enn en brukt- og antikksjappe.
(Selv om du kan finne bra ting der innimellom, og da gjerne til en brøkdel av prisen det er verdt)
Der fant jeg disse:


Fantastisk!
Jeg klarte ikke for mitt bare liv å legge dem fra meg, jeg var jo i makronmodus, og akkurat der og da var de det mest vidunderlige jeg hadde sett i hele mitt liv.
De minner meg om Marie Antoinette, og jeg får lyst til å drikke rosa champagne og være dekadent når jeg ser på dem.


Ikke trenger jeg lampeskjermer, og ikke har jeg noen klar plan om hva de alternativt kan brukes til, men jeg skal nok få brukt dem på et vis en eller annen gang.
Inntil da kan de stå på en hylle og være inspirerende.

Mer inspirasjon fant jeg blant en haug med svært uinterresante singler med religiøs musikk,
en svært interressant singel, også med religiøs musikk, men bra.


Jeg elsker The Golden Gate Quartet- de var en fantastisk à capellagruppe som gjorde mest negro spirituals og salmer, og litt andre ting som dette:



Og ikke nok med det;
på vei ut av butikken passerer man en pappkasse merket "gratis" hvor de putter ting de synes de ikke kan selge, men for bra til å kastes.
Oppi der lå disse:


Jøsses!
Slike rammer har jeg jo lett etter, og alt disse mangler er en papp-plate bak.
Nå følte jeg meg skikkelig heldig!
Mens jeg først var i siget med å finne de riktige tingene, dro jeg innom gartnerskolens utsalg og kjøpte fyll til en blomsterkasse som har stått tom til nå fordi jeg ikke klarte å bestemme meg for hva jeg skulle putte i den.
Kunne jeg treffe blink der og?
Ja!


Det ser ikke direkte spektakulært ut foreløbig, men rosa lavendel og og pelliser må jo bare bli en vinnerkombo.
En vellykket handletur, men andre ord.
Førnøyd, nå!


tirsdag 29. juni 2010

Der, ja.

Nå må vel til og med jeg, den store skeptikeren, innrømme at det er blitt sommer.
For når peonene blomstrer er det definitivt dèt- og her står, eller rettere sagt ligger, peonene omsider i blomst.
(Neste  år skal de få noe å støtte seg på, selv om jeg tidvis synes det har sin sjarm at de velter seg utover på den måten. Helt til man prøver seg på å bruke kantklipperen rundt dem.)


Og når utsikten din ser sånn ut klokka halv åtte om morgenen kan man ikke annet en å vedgå at det er et faktum som ikke står til å bestride.


Hurdalsrosene har også begynt å blomstre, endelig!


Jeg undersøker daglig peonen jeg plantet her forleden, for å forsikre meg om at den ikke har stagnert, og det ser lovende ut


Og denne lille skatten fant jeg bortgjemt i hekken- den måtte flyttes til  et sted der den kom bedre til sin rett, og står nå og pryder tusenfrydtrappa.

 

Riktignok har jeg en periode ufrivillig ferie, men jeg går ikke bare og lukter på blomstene.
Huset får sakte men sikkert en grundigere rengjøring enn på lenge.
Kriker og kroker.
Og så  har vi jo barnebursdag på trappene, og jeg får unna det jeg kan av innkjøp og forbereldelser allerede nå, siden jeg godt mulig får noe å gjøre før den tid, og da vil jeg plutselig ha dårlig med tid til sånt.


Det er detaljene som teller, og jeg er ute etter å skape noen tradisjoner.
Som her, en vimpelrekke jeg har sydd som skal bli fast bursdagsinnslag heretter.
I pausene mellom vasking,  kreering og blomsterlukting koser jeg meg med bursdagsgaven jeg fikk på forskudd av mannen min, mens jeg spiser Wasa Husmann med brunost:


"The Sookie Stackhouse diaries".
Komplett.
Jepp, hekta på True Blood.
Bøkene er vel ikke akkurat noe mesterverk, men de er underholdende, og de handler om vampyrer <3
Perfekt sommerlektyre.
Ergo, sommer!