Muffinlue! (..og muffins..)

Cornelia kom drassende med strikkebagen min her om dagen, og sa "Mamma stikke!"
"Ok...?"
"Hva skal jeg strikke, da...?"
"Mamma stikke lue Lelia"
Det var jo veldig målrettet, og pinnene hadde jo ligget i ro en stund, så hvorfor ikke?
"Du får plukke ut garn du, da- hvilken farge skal den ha?"
"JOSA!"
(-Romstere, romstere rundt i garnhaugen-)
"Og bjun"
Ok.
Det bærer på nett for å finne lueoppskrift, og hva er det første jeg finner?


En muffinhatt!
Perfekt.


Søt som bare det, men den blei dessverre litt for liten, og passer bast til lillesøster.


Mens jeg strikket kom jeg på hvor skuffet jeg blei da jeg for første gang fikk servert muffins i et barneselskap.
Jeg hadde aldri fått muffins før, bare sett dem i barnebøker og tegneserier.
I Donald hadde jo muffinsene alltid masse rosa glasur og et rødt bær på toppen, så det var vel noe sånt jeg satt og ventet på.
Og det vi fikk var noe kjip melisglasur.
Uten bær.
Nedtur!
(Men de smakte jo godt, da.)
Med dette minnet i hodet bestemte jeg meg for at Donald-muffins måtte prøves ut.




Fine?
Dessvere var de ikke like gode som de så ut...
At coctailbær smaker forjævlig vet man jo, men det er greit- de er jo mest til pynt (og for en og annen særing som faktisk liker coctailbær)
Men en dårligere kombinasjon av kake/glasur enn det jeg klarte å produsere kan vel knapt tenkes.
Stakkars Cornelia blei selvfølgelig ekstatisk når hun fikk se de rosa Donald-muffinsene.


Og skuffelsen var enorm da hun oppdaget at de smakte py.
Så i et forsøk på å rette opp en av mine egne barndomstraumer, skapte jeg kanskje en ny, bare omvendt.
Lurer på om hun vil huske det...?