Fine ting i hagen akkurat nå.

Kort oppdatering:

Lykkefund

Nora Barlow

Peon 'Immaculèe' 

Skyggesildre

 

Rosa peon jeg ikke vet navnet på

Flinke insekter

Heuchera 'Amethyst mist'

 

Skjærsmin og oransje liljer som popper opp her og der

Hageavfall.

Og så denne her som dukket opp mellom lupinene, hva er dette?

En soleie av et slag?

Anm.

(tror jeg fat ut av det, det må være achillea ptarmica, fylt nyseryllik)

Stakkar, stakkars Ludvig Späth

Den ene av de to syrinene mine, eldgamle begge to, har slitt litt denne sesongen.

At stammen er høy og grov synes jeg bare er fint, men de få glisne bladene og de bitte små, underutviklede blomsterklasene i toppen imponerer ikke noe særlig.

Derfor bestemte jeg meg for å beskjære den, og det hardt.

Jeg vendte meg til svenskene for råd, for det er de som har greie på syriner.

Ved på google 'beskäring syren' istedenfor 'beskjæring syrin', dukket det opp masse nyttig info.

Jeg leste meg fram til at nå rett etter blomstring er den beste tiden å beskjære på, og at selv gamle syriner tåler hard beskjæring.

I tilfelle råd som "Du kan beskära hur hårt som helst"
og "Själv armtjocka grenar vill sprotta massor av nya skott"
slår stikk, har jeg spart littegrann til neste år.

 

I tillegg har jeg plantet et par klematiser som skal klatre på de lange stammene.

(så om den dør har jeg i alle fall et flott klatrestativ)

Den du ser på bildet er en Clematis Alpina 'Helsingborg', og den andre er en
'Jouiniana Praecox'.

I forkant står det to Heuchera 'Cinnabar silver' som etter hvert skal sørge for skygge på føttene deres,

og hunden min som alltid er med når jeg bruker benmel ved planting.

Å få lagd store nok hull til klematisen uten å skade røttene til syrinen var ikke lett, men jeg håper det blir bra nok for dem begge.

I grunnen føles det som jeg har gått bort til en kar og barbert av han alt håret, for så å plassere en levende kattunge på hodet hans og si: 

"Her er den nye tupèen din, håper dere begge blir fornøyd med ordningen."

Ok.

Gjort er gjort, nå får vi bare vente å se om det funker.

Nå har det seg jo engang sånn...

...at det finnes en del saker her i verden man gjerne skulle hatt annerledes, men som det er vanskelig å gjøre noe med.

Noen ting er utenfor ens kontroll, som naturkatastrofer, andre er slike man kanskje føler man kunne gjort noe med om man bare jobbet hardt nok, som klimaproblematikk og hungersnød.

Selv om det til tider føles overveldende og nytteløst, 

er det allikevel en liten engel som sitter der på skulderen og sier: 

"Det nytter!"

Moje Hammarberg og kjempebjørnekjeks

Siden dette er en hageblogg, vil jeg bruke eksempelet ugress.

Uten sammenligning for øvrig (med hungersnød og naturkatastrofer) så klart- men som et eksempel på noe som kan føles som et stort problem som er vanskelig å løse.

Men det går hovedsaklig på hvilken innstilling man har.

Noen ganger tenker jeg at 

"Nå! Nå er det nok, nå skal jeg få has på jævelskapen, èn gang for alle!"

Så står jeg der med Round Up- sprøyta og det slår meg hvor idiotisk det er å forgifte omgivelsene sine på grunn av et forfengelig innskudd om at man vil ha en ugressfri hage.

Gress og forglemmegei

Når man bor på landet er det dessuten frø over alt, og det vil dukke opp nytt så snart giften har sluppet taket.

Og jeg er ikke Sisyfos.

Ingen har fordømt meg til å i all evighet å utføre nytteløst arbeid,

Så hvorfor legge byrden på meg selv?

Boot.

Reprogram.

Tusenfryd, markjordbær og kløver

Uansett er det hovedsaklig løvetannen som trigger kamplysten i meg,

gult, gult, GULT!

Og den  sesongen er over for i år.

Nå er det prestekrager og kløver neste.

Og de er jo faktisk ganske fine.

Lupiner og iris

Klart jeg røsker ltt i gjerdevikke og krypsoleie når jeg ser det, 

og ja, man luker jo litt i bedene-

Men det meste får faktisk stå, ihvertfall i utkanten.

Jeg gidder simpelthen ikke gjøre deugress til noe stort problem.

Dessuten har jeg noen i hus som synes de er de fineste blomstene.

Så vi skal nok få plukket alle lupinene før de frør seg.

Note to self ; såliste

• Soldanella Alpina
• Sanguinaria Canadensis
• Cornus Canadensis
• Heuchera 'Emperors cloak' 
• Luzula Nivea

 Alt fra Chiltern seeds.
Hm, nå fikk jeg lyst på makroner.
Litt seint å bake nå, vel.

Blogge, ja!

Det var jo det jeg skulle begynne med igjen.

Men tiden strekker jo ikke til.

Jeg har jo hagen.

 

 kosakkveronica

Og der skjer det litt av hvert om dagen.

litt blomstring er det jo, men det går stort sett i graving.

Jeg ser jeg godt kunne hatt mer vårblomstrende.

Jeg har jo narcissene, de er fine, men avblomstret nå.

 mount hood

Tulipanene fra i fjor er ikke like fine lenger 

(noen er direkte stygge, Chinatown ser ut som noe fra Juratiden )

 men gjør jo nytta som bedfyller til noe nytt kommer på plass.

 

Angelique

Alliumen er fin, men ikke så stor og spektakulær som jeg hadde sett for meg.

Den skulle jo være mye større og kraftigere i fargen, og så skulle den blomstre samtidig som valmuene som den står hos.

Vi får prøve igjen.

Ellers går det som sagt mye i graving.

Noe graves opp, noe graves ned.

Utrolig hvor mye som dukker opp i en gammel hage når man bare ser godt nok etter.

Og utrolig hvor mange gule Potentilla noen synes det er nødvendig å plante.

Jeg for min del synes det er helt nødvendig å grave dem opp.

For så å kaste dem.

 Andre ting får komme ned i jorda, sånn som denne villkaprifolen jeg fant i skogbrynet bak huset til søsteren min.

Nå bor den ved det ene syrintreet mitt.

 Columella

Og denne klematisen som ikke ser ut som på bildet på lappen men allikevel er kjempefin, og blomstrer som bare rakkern. 

Den står sammen med Lykkefund som foreløbig er liten (men i knopp), tror de kommer til å bli fine sammen.

Minuet

Dvergklokkebusken er i gang, jeg lurer på om den blomstrer lenge nok til å få selskap av The Fairy som den er plantet ved siden av?

Det får tiden vise.

Jeg går og graver opp noen fler Potentillaer så lenge.

Problemområde; èn, to tre.

Nå om dagen går det i utplantning og opprydning i hagen.

Det finnes en det problemområder, og selv om det er mye morsommere å plante store, flashy ting, har jeg innsett at om jeg skal få noe stell på det må det tas tak i nå.

så derfor:

Èn.

Problemområde som bare fylles med valmuer og ugress, småtrær og annet rask.

Her har jeg nettopp begynt opprenskningen.

To.

Et toppet trillebårlass med ugress og halvkomposterte barnåler senere.

Ferdig rensket, og klar til planting.

Tre.

kosedelen av jobben.

 

Ferdig!

Mulig jeg vil angre på dette seinere, men jeg har altså plantet vinca.

Langs kanten puttet jeg ned noen blåveis som hadde formert seg selv under en busk som allikevel skal fjernes snart.

Jeg liker blåveisens mørkegrønne, blanke bladverk, så hvorfor ikke ta det man har og bruke det?

Vincaen er av den purpurfargede sorten, 

det er jo den som er fin!

I tillegg har jeg i bakkant plantet en kaprifol 

(Lonicera x heckrottii 'Goldflame')

Som skal fungere som bunndekke.

Da får vi bare håpe de trives der, 

og om de gjør;

problem løst.

Regntunge dager

Det regner.

Det gjør ikke noe, ihvertfall ikke foreløbig.

Det er bra med regn, og naturen trengte det virkelig- det har vært en tørr vår.

Ikke engang det å jobbe ute i regnet gjør meg noe særlig.

De siste dagene har jeg riktignok følt meg kald til margen etter endt arbeidsdag, og da tar det tid å få i seg varmen igjen.

Jeg kjenner at snart inntrer nå-får-det-jammen-være-nok-modusen.

På jobb blomstrer det over alt rundt meg, og til tross for at det ikke er noe særlig til vær å gjøre hagearbeid i blir jeg likevel inspirert til å anskaffe meg nye planter, for eksempel denne her:

 

duppesoleie

Ranunculus aconitifolius 

  

En utrolig fin plante jeg ikke har vært borti før, kanskje litt fordi den er vanskelig å få tak i i handel siden den ikke setter frø men må formeres ved deling. 

I dag var jeg på tur nede i plantefeltet for å oppdrive noe hjortetrøst for en dame da jeg kom over en hel bråte av disse som sto og blomstret for seg selv.

Det var et syn for øyet, de 4-5 kvadratmeterne med duppesoleier tett i tett- det er noe helt eget med måten den vokser på.

Veldig vanskelig å få frem på bilder, dette er en plante som bare må oppleves.

Den har også et par andre særheter, og om den vekket din interresse kan du lese mer om den her

En annen liten plante jeg har forelsket meg i er denne:

snøsløyfe (appen-etz)

iberis sempervirens

Liten og lav vårblomstrende sak, ca. 15 cm. høy, godt bunndekkende.

Den er vintergrønn, og etter at blomstringen i mai-juni er over, ser den myk og mørkegrønn ut- helt perfekt for problemområdet rundt lyktestolpen min, der det ellers bare gror til med mose og gress og det som verre er.

Jeg planter den nå så den skal få anledning til å få etablert seg ordentlig- erfaring fra i fjor tilsier at om vi får en like hard vinter igjen, kan man være tjent med å plante tidlig.

Mye av det jeg plantet på sensommer og høst i fjor har nemlig gått dukken, mens de jeg plantet tidlig har klart seg helt fint.

Det kan jo hende høsten og vinteren blir bedre i år og plantene får lov til å modne av i sitt eget tempo denne gangen, men det tar ikke jeg sjansen på.

I år skal jeg gjøre unna all nyplanting før St. Hans.

Kors på halsen.

(Minn meg på dette når jeg lager innlegg om at jeg nettopp har plantet en ny rose i september)

Kjedereaksjoner

Denne sommeren blir bra, jeg kjenner det på meg.

Jeg har for eksempel fått meg verdens beste jobb.

For sesongen jobber jeg på planteskole/ hagesenter, noe som 

(unødvendig å nevne, kanskje)

er veldig inspirerende.

Dessuten tror jeg det blir fint vær og at sommeren blir lang.

Om det ikke skulle bli sånn har jeg ihvertfall den optimistiske følelsen å falle tilbake på, og det er jo ikke noe å kimse av, dèt heller.

Hagen min har de to siste årene lidd under min totale mangel på energi på grunn av småbarn.

Ugress har fått etablertseg, jeg hadde plutselig veldig mye bringebær, småtrær har slått rot over alt, plenen er vel snart mer mose enn gress.

men nå!

Energien er på tur tilbake, og det er utlyst krig mot uønskede elementer i hagen.

Inspirasjonen som følger det å være omgitt av gartnere og andre fagfolk med årevis av erfaring ,

det å se gamlefar sjøl, som grunnla planteskolen i 1959 ruslende rundt og stelle og ordne med baby-rhododendronene sine

er ubeskrivelig.

Og så plantene da, alle de plantene!

Det dukker stadig opp nye favoritter jeg ikke visste eksisterte en gang, og jeg har nok planlagt og replanlagt hvordan jeg vil ha hagen min opp til fler ganger allerede.

Og så får man ekstra energi av å ha en fysisk jobb ute i frisk luft, kondisen min er mange hakk bedre etter bare 3 uker løpende opp og ned på plantefelt og til drivhus med trillebårer fulle av

junisøtmispel og plommetrær, roser og jordbærplanter.

Jeg tror faktisk jeg har fått gjort mer i hagen de siste tre ukene enn det jeg gjorde i fjor og i forfjor til sammen.

Jeg har blant annet bygget dette bedet til min aller første rhododendron

-Cunningham's White-

som sto der så frekt uimotståelig at jeg bare måtte ha den med hjem,

enda jeg ikke hadde noe surjordsbed.

Det har jeg nå.

Et lite et, men dog.
 

Jeg har også gravd opp resten av rota til berberisen jeg fjernet i fjor og plantet en rose 

og en klematis der i stedet

  og fjernet to stygge, gule Potentillabusker med rå makt.

Jeg har kuttet  ned hele den forvokste  Forsythiahekken og fornyer den helt fra bunnen,

Tynnet ut det digre, eldgamle syrintreet mitt så det plutselig ser fantastisk ut selv uten blader,

og tatt bort noen tjuvetablerte eksemplarer av forvillede buskvekster, en mengde ugress av ymse slag,

og startet 

-Den Store Bringebærkrigen-

som sannsynligvis blir pågående i mange år fremover.

Jonna 1- Potentilla 0

Og barna har blitt så store at de klarer å underholde seg selv i litt mer enn 5 minutter av gangen, så jeg får faktisk tid til å jobbe i hagen.

Tenk, tid og ork!

Ikke verst.

Så får det heller være at noen plukker en tulipan eller to i et ubevoktet øyeblikk.

Den gjør seg jo så fint i vasen sammen med de andre.

:)

God vår!

 

Jeg erklærer herved bloggen for sesongåpen.