Problemområde; èn, to tre.

Nå om dagen går det i utplantning og opprydning i hagen.

Det finnes en det problemområder, og selv om det er mye morsommere å plante store, flashy ting, har jeg innsett at om jeg skal få noe stell på det må det tas tak i nå.

så derfor:

Èn.

Problemområde som bare fylles med valmuer og ugress, småtrær og annet rask.

Her har jeg nettopp begynt opprenskningen.

To.

Et toppet trillebårlass med ugress og halvkomposterte barnåler senere.

Ferdig rensket, og klar til planting.

Tre.

kosedelen av jobben.

 

Ferdig!

Mulig jeg vil angre på dette seinere, men jeg har altså plantet vinca.

Langs kanten puttet jeg ned noen blåveis som hadde formert seg selv under en busk som allikevel skal fjernes snart.

Jeg liker blåveisens mørkegrønne, blanke bladverk, så hvorfor ikke ta det man har og bruke det?

Vincaen er av den purpurfargede sorten, 

det er jo den som er fin!

I tillegg har jeg i bakkant plantet en kaprifol 

(Lonicera x heckrottii 'Goldflame')

Som skal fungere som bunndekke.

Da får vi bare håpe de trives der, 

og om de gjør;

problem løst.

Regntunge dager

Det regner.

Det gjør ikke noe, ihvertfall ikke foreløbig.

Det er bra med regn, og naturen trengte det virkelig- det har vært en tørr vår.

Ikke engang det å jobbe ute i regnet gjør meg noe særlig.

De siste dagene har jeg riktignok følt meg kald til margen etter endt arbeidsdag, og da tar det tid å få i seg varmen igjen.

Jeg kjenner at snart inntrer nå-får-det-jammen-være-nok-modusen.

På jobb blomstrer det over alt rundt meg, og til tross for at det ikke er noe særlig til vær å gjøre hagearbeid i blir jeg likevel inspirert til å anskaffe meg nye planter, for eksempel denne her:

 

duppesoleie

Ranunculus aconitifolius 

  

En utrolig fin plante jeg ikke har vært borti før, kanskje litt fordi den er vanskelig å få tak i i handel siden den ikke setter frø men må formeres ved deling. 

I dag var jeg på tur nede i plantefeltet for å oppdrive noe hjortetrøst for en dame da jeg kom over en hel bråte av disse som sto og blomstret for seg selv.

Det var et syn for øyet, de 4-5 kvadratmeterne med duppesoleier tett i tett- det er noe helt eget med måten den vokser på.

Veldig vanskelig å få frem på bilder, dette er en plante som bare må oppleves.

Den har også et par andre særheter, og om den vekket din interresse kan du lese mer om den her

En annen liten plante jeg har forelsket meg i er denne:

snøsløyfe (appen-etz)

iberis sempervirens

Liten og lav vårblomstrende sak, ca. 15 cm. høy, godt bunndekkende.

Den er vintergrønn, og etter at blomstringen i mai-juni er over, ser den myk og mørkegrønn ut- helt perfekt for problemområdet rundt lyktestolpen min, der det ellers bare gror til med mose og gress og det som verre er.

Jeg planter den nå så den skal få anledning til å få etablert seg ordentlig- erfaring fra i fjor tilsier at om vi får en like hard vinter igjen, kan man være tjent med å plante tidlig.

Mye av det jeg plantet på sensommer og høst i fjor har nemlig gått dukken, mens de jeg plantet tidlig har klart seg helt fint.

Det kan jo hende høsten og vinteren blir bedre i år og plantene får lov til å modne av i sitt eget tempo denne gangen, men det tar ikke jeg sjansen på.

I år skal jeg gjøre unna all nyplanting før St. Hans.

Kors på halsen.

(Minn meg på dette når jeg lager innlegg om at jeg nettopp har plantet en ny rose i september)

Kjedereaksjoner

Denne sommeren blir bra, jeg kjenner det på meg.

Jeg har for eksempel fått meg verdens beste jobb.

For sesongen jobber jeg på planteskole/ hagesenter, noe som 

(unødvendig å nevne, kanskje)

er veldig inspirerende.

Dessuten tror jeg det blir fint vær og at sommeren blir lang.

Om det ikke skulle bli sånn har jeg ihvertfall den optimistiske følelsen å falle tilbake på, og det er jo ikke noe å kimse av, dèt heller.

Hagen min har de to siste årene lidd under min totale mangel på energi på grunn av småbarn.

Ugress har fått etablertseg, jeg hadde plutselig veldig mye bringebær, småtrær har slått rot over alt, plenen er vel snart mer mose enn gress.

men nå!

Energien er på tur tilbake, og det er utlyst krig mot uønskede elementer i hagen.

Inspirasjonen som følger det å være omgitt av gartnere og andre fagfolk med årevis av erfaring ,

det å se gamlefar sjøl, som grunnla planteskolen i 1959 ruslende rundt og stelle og ordne med baby-rhododendronene sine

er ubeskrivelig.

Og så plantene da, alle de plantene!

Det dukker stadig opp nye favoritter jeg ikke visste eksisterte en gang, og jeg har nok planlagt og replanlagt hvordan jeg vil ha hagen min opp til fler ganger allerede.

Og så får man ekstra energi av å ha en fysisk jobb ute i frisk luft, kondisen min er mange hakk bedre etter bare 3 uker løpende opp og ned på plantefelt og til drivhus med trillebårer fulle av

junisøtmispel og plommetrær, roser og jordbærplanter.

Jeg tror faktisk jeg har fått gjort mer i hagen de siste tre ukene enn det jeg gjorde i fjor og i forfjor til sammen.

Jeg har blant annet bygget dette bedet til min aller første rhododendron

-Cunningham's White-

som sto der så frekt uimotståelig at jeg bare måtte ha den med hjem,

enda jeg ikke hadde noe surjordsbed.

Det har jeg nå.

Et lite et, men dog.
 

Jeg har også gravd opp resten av rota til berberisen jeg fjernet i fjor og plantet en rose 

og en klematis der i stedet

  og fjernet to stygge, gule Potentillabusker med rå makt.

Jeg har kuttet  ned hele den forvokste  Forsythiahekken og fornyer den helt fra bunnen,

Tynnet ut det digre, eldgamle syrintreet mitt så det plutselig ser fantastisk ut selv uten blader,

og tatt bort noen tjuvetablerte eksemplarer av forvillede buskvekster, en mengde ugress av ymse slag,

og startet 

-Den Store Bringebærkrigen-

som sannsynligvis blir pågående i mange år fremover.

Jonna 1- Potentilla 0

Og barna har blitt så store at de klarer å underholde seg selv i litt mer enn 5 minutter av gangen, så jeg får faktisk tid til å jobbe i hagen.

Tenk, tid og ork!

Ikke verst.

Så får det heller være at noen plukker en tulipan eller to i et ubevoktet øyeblikk.

Den gjør seg jo så fint i vasen sammen med de andre.

:)