Å like eller ikke like

Det er rart hvordan man plutselig kan begynne å like ting.

Av og til begynner man til og med å like ting man har direkte mislikt før.

Èn variant er fireåringen som "Æææææsj, liker ikkeee...!" forskjellig mat, men som plutselig liker det allikevel når de faktisk smaker på det eller eller man gir det et finere eller mer spennende navn, sånn som for eksempel 

prinsessefisk (laks)

og slanger (brekkbønner)

Potentilla

Eller syttenåringen som utelukkende går i svarte klær og absolutt ikke kunne tenkt seg å iføre seg noe som helst annet enn akkurat dèt. 

("Mest sannsynlig aldri, for nå er jeg tross alt voksen, og sånn som dette kommer jeg til å være livet ut. og siden jeg skal dø før jeg fyller 30, er jo ikke det så veldig lenge.")

Sånn var jeg.

Jeg kunne strekke meg til ett og annet mørkelilla eller rødt plagg eller en hvit T-skjorte med bandtrykk på, men da måtte jeg være i et usedvanlig muntert hjørne.

Og så blått, da, men bare i håret.

Og så likte jeg punk.

Nå hører jeg mer på jazz.

 Ikke gul...

Eller da jeg på 90-tallet bare likte calaer og orkidèer, og synes at pelargonia var en totalt uinterresant plante.

Nå synes jeg Calaer er harry og at Phalaenopsis er vår generasjons gammel-dame-blomst, 

mens pellisene står og bugner på trappa mi.

Sånn har jeg også hatt det med Potentilla.

Jeg avskydde faktisk Potentilla

- den var ikke bare uinterresant, den var direkte stygg.

Men det viser seg nå ved nærmere ettertanke at jeg faktisk liker Potentilla ganske godt, så lenge den ikke er gul.

men rosa!

Jeg er ingen stor fan av gult.

Eller jo, jeg liker solgule frottèkjoler fra 70-tallet, kjøttet i en moden nektarin og den lysegule tekanna mi, jeg liker bare ikke gule blomster.

Bortsett fra Narcisser.

Siden jeg overtok denne 70-tallshagen full av Berberis og Potentilla, har jeg lengtet etter å få styggedommen bort, bort, bort!

Nå har jeg imidlertid myknet en tanke, og synes at den rosa og hvite Potentillaen er jo faktisk ganske fin der den står, og kjempefin i vase.

De får bli.

Men de gule må gå.

De og all Berberisen bortsett fra èn, for det er i den Sidensvansen lander når de flyr innom om våren.

Men det er i grunnen greit at jeg ikke får fjernet dem sånn med èn gang.

For tenk om jeg plutselig begynner å like gule blomster?

Det kan jo skje.

Det vet man aldri.

Snart jul.

Eller snart og snart, det er relativt.

Noen ganger er 4 måneder veldig lang tid, andre ganger ikke.

Min erfaring tilsier at de 4 månedene før jul går kjempefort, mens de 4 etter går uendelig sakte.

Jeg har en tendens til å begynne å tenke på jul ganske tidlig.

Derfor passet det jo kjempebra at jeg kom over konkurransen hos Fru Lyng hvor man kan vinne denne boken:

Den heter Jul i den fransk inspirerede bolig, og inneholder en drøss med fine og inspirerende bilder av ting som kunne passet fint også i mitt ikke full så franskinspirert hjem.

Det mest franskinspirerte hos meg er vel faktisk i forbindelse med jul, og det er at vi i min familie har som tradisjon å lage ris à l'amande (som vel egentlig er fransk kun i navnet, og en dansk tradisjon) istedenfor vanlig, døll norsk riskrem.

Da høsten satte inn forrige uke begynte jeg  å tenke på julepynt og aktiviteter til juleverksted for barn og voksne, og da hadde det vært kjekt med den boka!

Det er flere grunner til at jeg begynner å planlegge jula tidlig.

Èn er at når hagesesongen begynner å nærme seg slutten trenger jeg rett og slett noe nytt å se fram mot- og jul er en sånn ting jeg nesten koser meg mer med å glede meg til enn å faktisk gjennomføre.

En annen er at jeg har en søster som er kanskje bittelitt mer enn normalt opptatt av jul., og som sørger for at denne høytiden blir tatt med i betraktning året igjennom.

 En tredje er at jeg alltid har hatt jobber hvor førjula har vært en ekstremt hektisk tid, og jo tidligere man fikk gjort unna forberedelser og planlegging, jo bedre.

Du har ikke mye julestemning igjen etter å ha pakket 2000 julestjerner på en uke, eller sortert en million julekort, skal jeg si deg.

Dessuten, om du skal lage syltede kirsebær til ris alà mande'n din, må du faktisk begynne nå.

Så om du ikke desperat klamrer deg til siste rest av sommer, men faktisk klarer å begynne å glede deg litt til jul allerede, bør du ta en tur innom Fru Lyng, bloggen hennes er absolutt verdt et besøk.
Og kanskje du vinner!

(Men aller helst skulle jeg sett at jeg vant, så du må ikke)

En fin dag :)

Når du spør de lokale her på Skreia om hvor det er fint å gå tur, svarer de "oppi åsen".

Hvis du lurer på hvor man kan finne bær og sopp er svaret det samme.

"Oppi åsen".

Nå har jeg snart bodd her i tre år, og jeg hadde enda til gode å besøke denne berømmelige åsen,

helt til i dag.

I dag har jeg vært på blåbærtur sammen med ei som er noe mer lokalkjent enn meg selv, og hvor dro vi?

Jo, oppi åsen, så klart.

Åsens fulle navn er Totenåsen, og den er et vakkert sted.

Det er også stedet du tar med barna dine om du vil arrangere litt nærkontakt med frittgående dyr. 

Det går sauer og kyr der som er akkurat passe trygge til at man kan komme ganske tett innpå om en opptrer forsiktig.

Sannsynligvis bor det mange andre og villere dyr der også, og det første vi traff på på vei oppover var faktisk hverken ku eller sau, men et  revepar.

Midt på lyse formiddagen.

Oppi åsen er det mer "fjellete" enn jeg trodde det skulle være, jeg hadde sett for meg tett granskau sånn som i resten av området her, men det var det ikke, ihvertfall ikke på ruta vår.

Det var myr og molter.

Molter har jeg aldri hatt så lett tilgjengelig, så jeg er ganske entusiastisk over det og håper jeg får anledning til å høste noen når de modnes; selv om det nok blir rift om dem, åsen er nemlig et svært populært sted, og totninger er turglade folk.

Oppi åsen er det desidert høst, og opp mot toppen er trærne rare og krokete og litt mindre, det er lav og mose i alle varianter, og en masse fine planter som trives i næringsrik våtmark.

Jeg fant ihvertfall to forskjellige typer marihånd.

Og myrull og pors.

Kameraet blei for det meste liggende i lomma, for jeg var for opptatt av å skravle og plukke blåbær og oo'e og ah'e over utsikten og hvor pent og eksotisk alt var til å huske å ta bilder.

Men èn blomst kunne ikke forbigås uten å dokumenteres.

Jeg hadde aldri sett den før, og den går rett inn på toppen av lista over de aller fineste villblomstene jeg vet om.

Etter litt forskning fant jeg ut hva det er for en;

Jåblom 

Den er utrolig fin, og minner meg om sånne gamle emaljesmykker,

slike som folk har arvet av mormor.

Som fingrene i bildet bærer preg av var jo dette en blåbærtur.

Det sier seg selv at det å gå på bærtur i et populært turområde på en mandag etter en helg med knallvær ikke lover for den beste fangsten,

men det er heller ikke så viktig.

Jeg er storfornøyd med halvannen kilo blåbær, noen nye naturopplevelser, og tre timer med ustanselig skravling om stort og smått.

(Takk for en fin tur K.!)

Det blir nok ikke lenge før jeg tar turen igjen.

Frk.Rose

Ny konkurranse hos Moseplassen, og denne gang skal det kåres en vinner i kategorien

Siden jeg faktisk har en fin rose, bør jeg vel slenge meg med.

Min kandidat er

Christiane

Siden hun har bodd her lenger enn meg,vet jeg ikke hvilken art hun er eller hvor gammel hun er.

Men jeg vet at hun er pen og lukter godt.

Hun står på hjørnet inntil en vegg og trives egentlig ikke noe særlig,

litt for tørt, litt for varmt.

I vinter blei det  for kaldt, og jeg var overbevist om at hun hadde tatt sin død.

Jeg ventet og ventet, og innså til slutt med et stikk i hjertet at det bare var å klippe ned hele planten.

Men Christiane ga seg ikke så lett, og skøyt på nytt fra rota, og har med denne gest sikret seg prima behandlig og all slags ekstraomsorg i all fremtid- for henne vil jeg ikke miste!

<3

Pottitfields forever

Noen medaljeblogger er jeg ikke.

Pottitfield

Her har brorparten av høysesongen for god hageblogging passert, og jeg har ikke produsert et eneste innlegg.

Ikke ett.

Pottitblomst

  

Grunnene er flere, hovedsaklig har jeg jobbet, vært på ferie, lagd bursdag.

Jeg kunne jo blogget om det, men det blei liksom aldri noe av.

Verandapryd

Nå er sommeren på hell, og det å skulle lage en oppsummeringspost for hele sommeren virker som en dårlig idè, det blir liksom ikke helt det samme uten entusiasmen som bare er der når noe er nytt og sensasjonelt.

Fin rose på hjørnet,
fuglebæsj

  

Sånn.

Kneik overkommet.

Snart tilbake.