Kjedereaksjoner

Denne sommeren blir bra, jeg kjenner det på meg.

Jeg har for eksempel fått meg verdens beste jobb.

For sesongen jobber jeg på planteskole/ hagesenter, noe som 

(unødvendig å nevne, kanskje)

er veldig inspirerende.

Dessuten tror jeg det blir fint vær og at sommeren blir lang.

Om det ikke skulle bli sånn har jeg ihvertfall den optimistiske følelsen å falle tilbake på, og det er jo ikke noe å kimse av, dèt heller.

Hagen min har de to siste årene lidd under min totale mangel på energi på grunn av småbarn.

Ugress har fått etablertseg, jeg hadde plutselig veldig mye bringebær, småtrær har slått rot over alt, plenen er vel snart mer mose enn gress.

men nå!

Energien er på tur tilbake, og det er utlyst krig mot uønskede elementer i hagen.

Inspirasjonen som følger det å være omgitt av gartnere og andre fagfolk med årevis av erfaring ,

det å se gamlefar sjøl, som grunnla planteskolen i 1959 ruslende rundt og stelle og ordne med baby-rhododendronene sine

er ubeskrivelig.

Og så plantene da, alle de plantene!

Det dukker stadig opp nye favoritter jeg ikke visste eksisterte en gang, og jeg har nok planlagt og replanlagt hvordan jeg vil ha hagen min opp til fler ganger allerede.

Og så får man ekstra energi av å ha en fysisk jobb ute i frisk luft, kondisen min er mange hakk bedre etter bare 3 uker løpende opp og ned på plantefelt og til drivhus med trillebårer fulle av

junisøtmispel og plommetrær, roser og jordbærplanter.

Jeg tror faktisk jeg har fått gjort mer i hagen de siste tre ukene enn det jeg gjorde i fjor og i forfjor til sammen.

Jeg har blant annet bygget dette bedet til min aller første rhododendron

-Cunningham's White-

som sto der så frekt uimotståelig at jeg bare måtte ha den med hjem,

enda jeg ikke hadde noe surjordsbed.

Det har jeg nå.

Et lite et, men dog.
 

Jeg har også gravd opp resten av rota til berberisen jeg fjernet i fjor og plantet en rose 

og en klematis der i stedet

  og fjernet to stygge, gule Potentillabusker med rå makt.

Jeg har kuttet  ned hele den forvokste  Forsythiahekken og fornyer den helt fra bunnen,

Tynnet ut det digre, eldgamle syrintreet mitt så det plutselig ser fantastisk ut selv uten blader,

og tatt bort noen tjuvetablerte eksemplarer av forvillede buskvekster, en mengde ugress av ymse slag,

og startet 

-Den Store Bringebærkrigen-

som sannsynligvis blir pågående i mange år fremover.

Jonna 1- Potentilla 0

Og barna har blitt så store at de klarer å underholde seg selv i litt mer enn 5 minutter av gangen, så jeg får faktisk tid til å jobbe i hagen.

Tenk, tid og ork!

Ikke verst.

Så får det heller være at noen plukker en tulipan eller to i et ubevoktet øyeblikk.

Den gjør seg jo så fint i vasen sammen med de andre.

:)

God vår!

 

Jeg erklærer herved bloggen for sesongåpen.

Kanskje ikke 1000 plommer...

En fin søndag!

Vi har hatt strålende vær, og har vært ute hele dagen.

Vi hadde hyggelig besøk,

og vi fikk tømt plommetreet.

Nesten.

For man skal alltid la litt henge igjen til fuglene.

Eller er det bare noe jeg tenker fordi jeg er lat?

Det var faktisk en liten fugl som prøvde å jage oss bort da vi begynte høstingen, så da tenkte jeg den kanskje hadde interresse av frukten?

Eller kanskje var den bare terrirorial.

Jeg og assistenten min er ihvertfall enige om at det er slik man gjør det, og dessuten holder det når kurven er full.

Her er vi halvveis.

Treet selv gjorde dobbelt nytte da det i tillegg til å skjenke frukt også fungerer finfint som kurvholder :)

Til slutt blei det fullt, og vi ga oss.

Ikke 1000, men kanskje 3-400 stykker

-nesten 10 kilo deilige, gule plommer eier vi.

Men hva nå?

Hva gjør man med 10 kilo deilige, gule plommer- sånne som smaker søtt og sommer og som, i følge assistenten, dufter vidunderlig?

I fjor prøvde jeg å lage syltetøy av dem, men det blei ikke noe godt.

Foreløbig har jeg bare vasket og frosset dem så de ikke skal gå ad undas, og håper på inspirasjon til å få prossesert dem på tilfredsstillende vis.

Kanskje noen der ute har noen gode oppskrifter å dele?

I så fall blir jeg glad!

Høstbuketter

Litt tidlig med lyng for meg....

Da fyller vi krukker og vaser med buketter fra hagen i stedet.

Du kommer langt med en syrinhortensia og en snøbærbusk...

...og har du en prinsessespirea gjør den seg gødt, med sine mørkerøde blader.

Topp det hele med noen høstfloks og en villvinranke, og vips;

bouquet d'automne très belle!

Fin septemberuke!

Lurer på...

Her om dagen oppdaget vi at plommene var i ferd med å modnes, sørsida av treet er fullt av gule, deilig saftige plommer.

I dag sitter jeg og lurer på hvor vanskelig det egentlig kan være å bake vannbakkels.

Jeg prøver å finne måter å bruke plommene mine på, siden jeg ikke synes de blir noe gode som syltetøy, og kom over en oppskrift på vannbakkels med søt krem og plommefyll i et blad som må prøves; men gruer meg litt siden jeg har hørt at det er vanskelig å lykkes med vannbakels.

Noen ganger faller helt enkle ting meg veldig komplisert.

På den annen side synes jeg ofte ting beskrevet som vanskelig er enkelt.

Det kommer vel an på hvor håndlaget ditt heller.

Hvilken kategori vil vannbakkels havne i, tro?

Noen synes det er easy as pie, mens andre mener det er nesten umulig.

Noen synes ikke det er lett å lage pai, heller. 

Og så har vi det at komfyren min er fin og retro (les: gammel) men ikke særlig presis på temperaturene, har det vist seg etter et par - tre mislykkede makronforsøk.

Dette er tilfelle på lave temperaturer, men kanskje den er mer stabil på 200 grader?

Jeg har jo aldri svidd en pizza eller lasagne eller pai.

Bare makroner.

Hver gang.

Hmmm.

Vannbakkels?

Sånn kan jeg tenke i eninga.

Om alt.

Og ofte ender det med at jeg lar være å prøve ting fordi sannsynligheten for å mislykkes er såpass stor.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke trengte å grunne sånn over alt mulig, og bare kunne hoppe i ting  sånn som noen mennesker gjør

bare fordi de har lyst, og helt uten å tenke på konsekvenser.

Andre ganger er jeg glad jeg er tenksom- det har nok spart meg for mye trøbbel.

Men nå er jo ikke et brett med svidde eller sammenblattede vannbakkels noe å bekymre seg for.

Ikke i det hele tatt.

Men allikevel må jeg gjennom min vante runde med overveielser og fram og tilbake som skal gjennomgåes ved hver minste beslutning.

Skal jeg kjøpe denne jakka?

Prøve paraglidig?

Besøke Påskeøya?

Bake vannbakels?

Samme runde, uansett.

Vi prøver på lørdag.

Og får jeg det til kan vi kose oss med noe av det beste bakverket jeg vet om.

Og går det ikke,

skitt au.

Å like eller ikke like

Det er rart hvordan man plutselig kan begynne å like ting.

Av og til begynner man til og med å like ting man har direkte mislikt før.

Èn variant er fireåringen som "Æææææsj, liker ikkeee...!" forskjellig mat, men som plutselig liker det allikevel når de faktisk smaker på det eller eller man gir det et finere eller mer spennende navn, sånn som for eksempel 

prinsessefisk (laks)

og slanger (brekkbønner)

Potentilla

Eller syttenåringen som utelukkende går i svarte klær og absolutt ikke kunne tenkt seg å iføre seg noe som helst annet enn akkurat dèt. 

("Mest sannsynlig aldri, for nå er jeg tross alt voksen, og sånn som dette kommer jeg til å være livet ut. og siden jeg skal dø før jeg fyller 30, er jo ikke det så veldig lenge.")

Sånn var jeg.

Jeg kunne strekke meg til ett og annet mørkelilla eller rødt plagg eller en hvit T-skjorte med bandtrykk på, men da måtte jeg være i et usedvanlig muntert hjørne.

Og så blått, da, men bare i håret.

Og så likte jeg punk.

Nå hører jeg mer på jazz.

 Ikke gul...

Eller da jeg på 90-tallet bare likte calaer og orkidèer, og synes at pelargonia var en totalt uinterresant plante.

Nå synes jeg Calaer er harry og at Phalaenopsis er vår generasjons gammel-dame-blomst, 

mens pellisene står og bugner på trappa mi.

Sånn har jeg også hatt det med Potentilla.

Jeg avskydde faktisk Potentilla

- den var ikke bare uinterresant, den var direkte stygg.

Men det viser seg nå ved nærmere ettertanke at jeg faktisk liker Potentilla ganske godt, så lenge den ikke er gul.

men rosa!

Jeg er ingen stor fan av gult.

Eller jo, jeg liker solgule frottèkjoler fra 70-tallet, kjøttet i en moden nektarin og den lysegule tekanna mi, jeg liker bare ikke gule blomster.

Bortsett fra Narcisser.

Siden jeg overtok denne 70-tallshagen full av Berberis og Potentilla, har jeg lengtet etter å få styggedommen bort, bort, bort!

Nå har jeg imidlertid myknet en tanke, og synes at den rosa og hvite Potentillaen er jo faktisk ganske fin der den står, og kjempefin i vase.

De får bli.

Men de gule må gå.

De og all Berberisen bortsett fra èn, for det er i den Sidensvansen lander når de flyr innom om våren.

Men det er i grunnen greit at jeg ikke får fjernet dem sånn med èn gang.

For tenk om jeg plutselig begynner å like gule blomster?

Det kan jo skje.

Det vet man aldri.

Snart jul.

Eller snart og snart, det er relativt.

Noen ganger er 4 måneder veldig lang tid, andre ganger ikke.

Min erfaring tilsier at de 4 månedene før jul går kjempefort, mens de 4 etter går uendelig sakte.

Jeg har en tendens til å begynne å tenke på jul ganske tidlig.

Derfor passet det jo kjempebra at jeg kom over konkurransen hos Fru Lyng hvor man kan vinne denne boken:

Den heter Jul i den fransk inspirerede bolig, og inneholder en drøss med fine og inspirerende bilder av ting som kunne passet fint også i mitt ikke full så franskinspirert hjem.

Det mest franskinspirerte hos meg er vel faktisk i forbindelse med jul, og det er at vi i min familie har som tradisjon å lage ris à l'amande (som vel egentlig er fransk kun i navnet, og en dansk tradisjon) istedenfor vanlig, døll norsk riskrem.

Da høsten satte inn forrige uke begynte jeg  å tenke på julepynt og aktiviteter til juleverksted for barn og voksne, og da hadde det vært kjekt med den boka!

Det er flere grunner til at jeg begynner å planlegge jula tidlig.

Èn er at når hagesesongen begynner å nærme seg slutten trenger jeg rett og slett noe nytt å se fram mot- og jul er en sånn ting jeg nesten koser meg mer med å glede meg til enn å faktisk gjennomføre.

En annen er at jeg har en søster som er kanskje bittelitt mer enn normalt opptatt av jul., og som sørger for at denne høytiden blir tatt med i betraktning året igjennom.

 En tredje er at jeg alltid har hatt jobber hvor førjula har vært en ekstremt hektisk tid, og jo tidligere man fikk gjort unna forberedelser og planlegging, jo bedre.

Du har ikke mye julestemning igjen etter å ha pakket 2000 julestjerner på en uke, eller sortert en million julekort, skal jeg si deg.

Dessuten, om du skal lage syltede kirsebær til ris alà mande'n din, må du faktisk begynne nå.

Så om du ikke desperat klamrer deg til siste rest av sommer, men faktisk klarer å begynne å glede deg litt til jul allerede, bør du ta en tur innom Fru Lyng, bloggen hennes er absolutt verdt et besøk.
Og kanskje du vinner!

(Men aller helst skulle jeg sett at jeg vant, så du må ikke)