I helgen har vi feiret 2- årsdagen til datteren i huset som seg hør og bør, med venner og familie til stede, og med alt for mye kake og action.
2 år kan virke lenge når man går hjemme med små barn og leder et heller monotont liv- det kan til tider være svært så traurig på personlig-utvikling-fronten.
Men 2 år kan også virke veldig kort når en ser tilbake og tenker på at dette:
En hjelpeløs liten en på under 2 kilo og 45 cm., har utviklet seg til dette:
En stabeis som helt fint selv kan bestemme at på bursdagen sin skal en ikke ha på seg finkjole og spise kaker- men faktisk vanne blomster ute i regnet i hverdagshabitt.
Ikke noe å si på den personlige utviklingen der i gården, nei.
Man trenger heldigvis ikke ha på seg fintøy for å ha det moro:
Og når man poserer med gavene sine trenger man ikke ha på tøy overhodet:
Dagen etter derimot, når gjestene har dratt og alt er tilbake til det vante, kan man godt ta på seg bursdagsstasen og tilføre litt ekstra glamour dagen derpå:
Litt sentimental må jeg medgi at jeg blir når jeg ser hvor stor hun er blitt på denne korte/ lange tiden-hun vil jo bare bli større og større fra nå, og aldri mindre igjen. (Øh, klart, og heldigvis for det)
Merkelig hvordan man kan sitte der med en liten baby og føle at ting aldri kommer til å forandre seg, og vips...!
Vel, nå er det snart på'n igjen, og jeg føler meg mye mer forberedt på hvordan ting forløper.
Samtidig som jeg har en liten forutanelse om at når jeg sitter der med en nyfødt baby igjen, vil nok tiden stoppe opp på nytt.
Det blir nok fint.
Men jeg gleder meg til det er min tur igjen!
En liten tilføyelse til slutt:
La aldri en anledning til å lage ostekake med gelèlokk gå upåaktet hen.
Nam!
2 år kan virke lenge når man går hjemme med små barn og leder et heller monotont liv- det kan til tider være svært så traurig på personlig-utvikling-fronten.
Men 2 år kan også virke veldig kort når en ser tilbake og tenker på at dette:
En hjelpeløs liten en på under 2 kilo og 45 cm., har utviklet seg til dette:
En stabeis som helt fint selv kan bestemme at på bursdagen sin skal en ikke ha på seg finkjole og spise kaker- men faktisk vanne blomster ute i regnet i hverdagshabitt.
Ikke noe å si på den personlige utviklingen der i gården, nei.
Man trenger heldigvis ikke ha på seg fintøy for å ha det moro:
Og når man poserer med gavene sine trenger man ikke ha på tøy overhodet:
Dagen etter derimot, når gjestene har dratt og alt er tilbake til det vante, kan man godt ta på seg bursdagsstasen og tilføre litt ekstra glamour dagen derpå:
Litt sentimental må jeg medgi at jeg blir når jeg ser hvor stor hun er blitt på denne korte/ lange tiden-hun vil jo bare bli større og større fra nå, og aldri mindre igjen. (Øh, klart, og heldigvis for det)
Merkelig hvordan man kan sitte der med en liten baby og føle at ting aldri kommer til å forandre seg, og vips...!
Vel, nå er det snart på'n igjen, og jeg føler meg mye mer forberedt på hvordan ting forløper.
Samtidig som jeg har en liten forutanelse om at når jeg sitter der med en nyfødt baby igjen, vil nok tiden stoppe opp på nytt.
Det blir nok fint.
Men jeg gleder meg til det er min tur igjen!
En liten tilføyelse til slutt:
La aldri en anledning til å lage ostekake med gelèlokk gå upåaktet hen.
Nam!
Takk for hyggelig kommentar. Ja, bursdagsblues er kjent og jeg hadde i tillegg bursdag samtidig som min far og det gjorde ikke ting noe bedre... ble aldri bare "min" dag. Vel, det er blitt litt bedre, men jeg er ganske klikk i hodet fremdeles. Elsker å ha bursdagsselskap og jeg har gjerne flere. Kanskje jeg er uderernært. Det er et bra triks med egen familie ja! Nydelig lillejenta er og så deilig at hun gjør litt som hun selv vil. Lykke til med den neste. Det blir kanskje sånn at en er som "ingen" - to er som ti ;) Jeg vet ikke. Jeg har "bare" en og koser meg med henne som nå er i ferd med å bli en liten dame på 12. Fortsatt god sommer. Hanne
SvarSlett