Nå er det nummeret før.

Så var det det der med flere blogginnlegg, da...

Der hver minste spire og knopp var sensasjonelle nyheter i fjor, klarer jeg liksom ikke helt å la meg rive med i år.

Jeg går fremdeles rundt med en følelse av å være i limbo sånn årtidsmessig sett,

og dessuten er det sinnsykt mye pollen nå, og da blir jeg litt sånn prozac-aktig i formen.

Litt sånn "samma det" til alt.

Men det har jo skjedd ting, da.

Gresset er jo blitt grønt.

Epletrærne blomstrer snart.

Fint.

Det  begynner å bli klart hva vinteren har gjort med hagen, og noe har dødd, noe har overlevd.

Faktisk har det meste overlevd.

Bra.

Jeg har enda mere løvetann enn i fjor.

Ikke fullt så bra.

Det er nummeret før den lille skogen med Angelique jeg satte i fjor åpner seg, og det gleder jeg meg faktisk til, for det tror jeg faktisk kan bli et skue.

Ved siden av står China Town som jeg også er ganske spent på, bladverket står ihvertfall til forventningene.

Og så har vi hatt magisk vær.

Ikke sånn det-er-så-vakkert-tingeling-magisk-vær, men ordentlig tryllevær.

Når det først er kjempe-kjempelummert og varmt i to dager, og så kommer det et helt sinnsykt regn- og tordenvær

(jeg har ingen nedbørsmåler, men det var ca. 10 cm vann i trillebåra morgenen etter, og da har det vært mye regn), dèt er tryllevær.

Dagen etter var det varmt igjen, og hele området eksploderte.

Plutselig var det lilla tepper og gule tuer og rosa puter overalt i strøkets bed og grøfter, blomster som såvidt tittet opp for tre dager siden sto nå plutselig i full blomst.

Hos meg var det  blant annet Narcissen Mount Hood som ble tryllet fram.

Store, kritthvite med sølvgrått bladverk, utrolig fine!

Så nå klarer jeg til og med å se positivt på at det er blitt kjøligere igjen,

for det betyr jo at disse vil stå lenger.

Men jeg skulle gjerne hatt en runde til med tryllevær,

det var gøy.