At jeg aldri lærer...

Jeg liker utfordringer, og begir meg stadig ut på ting jeg ikke kan.

Eneste måten å lære på, er det ikke?

I det siste har jeg utfordret meg selv på sy-fronten.

Ikke de mest kompliserte tingene, men vanskelig nok når du kun har gjort det èn gang før; og det var i håndarbeiden i 6. klasse.

For eksempel applikasjon.

Nå gjorde jeg det vel ikke lettere for meg selv med dette designet, jeg burde vel strengt tatt begynne med noe enkelt som for eksempel.... En firkant.

Men det er jo ikke noe gøy.

Jeg trenger nok en del trening før jeg behersker teknikken, og så trenger jeg en symaskin som klarer å presentere to sting i samme lengde.

Men slumsethet kan man alltids kamuflere som kunstnerisk frihet.

Jah.

Kunst, er det.

 Men tilbake til poenget- det at jeg aldri lærer.

Det jeg aldri lærer er at OK, nye utfordringer er gøy og lærerikt, men jeg må aldri, aldri begynne på nye ting- særlig ikke av den pirkete sorten som å sy på skråbånd på en ikke-rett kant- når jeg er sur (sånn sur man blir når det er 23 minus ute og man oppdager at man har glemt å sette på motorvarmer, man fremdeles har vondt selv om det er tre dager siden rotfyllingen, og redigeringen i blogger ikke fungerer som den skal)

Skråbåndet blei ikke så aller verst, men da jeg ga etter for utålmodigheten etter å gjøre noe riktig, og fortet meg å "gjøre ferdig" kjolen og satte på trykknapper, bommet jeg.

Da måtte knappen av igjen.

Lett.

Ikke.

OK, kjolen er ødelagt.

Jeg har en idè om hvordan den kan reddes, men det begynner jeg ikke på nå -ånei,du- for nå er jeg om mulig enda surere enn før.

Først må jeg drikke kakao med krem, det pleier å hjelpe.

Kjolen jeg begynte på i forrige innlegg blei forresten kjempesøt, selv om passformen ikke var perfekt, og jeg ikke er verdensmester i stikninger (kunsterisk frihet).

Jeg måtte riktignok sy på en blomst etter streng beskjed fra Cornelia om at ellers ville hun ikke bruke den, men hun har god smak og det blei ganske fint.

Ellers har det vært en fin dag.