Det er rart hvordan man plutselig kan begynne å like ting.
Av og til begynner man til og med å like ting man har direkte mislikt før.
Èn variant er fireåringen som "Æææææsj, liker ikkeee...!" forskjellig mat, men som plutselig liker det allikevel når de faktisk smaker på det eller eller man gir det et finere eller mer spennende navn, sånn som for eksempel
prinsessefisk (laks)
og slanger (brekkbønner)
Potentilla
Eller syttenåringen som utelukkende går i svarte klær og absolutt ikke kunne tenkt seg å iføre seg noe som helst annet enn akkurat dèt.
("Mest sannsynlig aldri, for nå er jeg tross alt voksen, og sånn som dette kommer jeg til å være livet ut. og siden jeg skal dø før jeg fyller 30, er jo ikke det så veldig lenge.")
Sånn var jeg.
Jeg kunne strekke meg til ett og annet mørkelilla eller rødt plagg eller en hvit T-skjorte med bandtrykk på, men da måtte jeg være i et usedvanlig muntert hjørne.
Og så blått, da, men bare i håret.
Og så likte jeg punk.
Nå hører jeg mer på jazz.
Ikke gul...
Eller da jeg på 90-tallet bare likte calaer og orkidèer, og synes at pelargonia var en totalt uinterresant plante.
Nå synes jeg Calaer er harry og at Phalaenopsis er vår generasjons gammel-dame-blomst,
mens pellisene står og bugner på trappa mi.
Sånn har jeg også hatt det med Potentilla.
Jeg avskydde faktisk Potentilla
- den var ikke bare uinterresant, den var direkte stygg.
Men det viser seg nå ved nærmere ettertanke at jeg faktisk liker Potentilla ganske godt, så lenge den ikke er gul.
men rosa!
Jeg er ingen stor fan av gult.
Eller jo, jeg liker solgule frottèkjoler fra 70-tallet, kjøttet i en moden nektarin og den lysegule tekanna mi, jeg liker bare ikke gule blomster.
Bortsett fra Narcisser.
Siden jeg overtok denne 70-tallshagen full av Berberis og Potentilla, har jeg lengtet etter å få styggedommen bort, bort, bort!
Nå har jeg imidlertid myknet en tanke, og synes at den rosa og hvite Potentillaen er jo faktisk ganske fin der den står, og kjempefin i vase.
De får bli.
Men de gule må gå.
De og all Berberisen bortsett fra èn, for det er i den Sidensvansen lander når de flyr innom om våren.
Men det er i grunnen greit at jeg ikke får fjernet dem sånn med èn gang.
For tenk om jeg plutselig begynner å like gule blomster?
Det kan jo skje.
Det vet man aldri.
Hehe..Man blir mykere med årene.
SvarSlettMin datter på 17 får og kle seg som hun vil, ja sønnen på 12 også.
Jeg husker så godt hva jeg ville kle meg i, og syns de kan bestemme det selv også.
I hagen, og hagens blomster, forandres det å like/ikke like hele tiden. Nå i år f.eks.har jeg blitt dørgende lei mine fem skogskjegg. Fire må bort, og annet plantes.
Og så for noen år siden, oppdaget jeg alle mine gule blomster i hagen. Ikke bare disse svære flotte solsikkene, men det meste var gult.
Og, nå er to steder med fagerfredløs fjernet...Nesten litt trist, men hagen er jo ikke et museum, den er i endring.
Gule solhatter er forresten flott!
Og ja, man vet aldri,)
...og punken ja. Går mye i jazz her også nå, og rock, og klassisk..ja mye:)
SvarSlettNyyyyyte ! Jeg koser meg såååå med dette innlegget . så sant . Jeg har planlagt gule potentilla på et sted i hagen min. Tenk på det . har du rosa potentilla? 70-tall hagen din er jo et oppkomme egentlig.
SvarSlettHihi. Ingen er voksnere enn en syttenåring!
SvarSlettJeg har faktisk aldri tenkt over at potentilla finnes i annet enn gult. Eller at det heter potentilla, for den saks skyld.
Smaken forandrer seg med årene, ja, heldigvis. Tenk så mye vi ville gått glipp av ellers... ;)
SvarSlettNår det gjelder blomster,
så liker jeg absolutt alle farger,
men kler meg i sort - som 40-åring. ;)
Men er enig.
Gul Potentilla er litt kjedelig, ja...
Ha en GOD og fargerik HELG!