En hyggelig oppmerksomhet....

...Varmer alltid, og i dag fikk jeg en sånn ordentlig koselig en av en medblogger.
Det er utrolig hyggelig at noen jeg ikke kjenner og som ikke kjenner meg (annet enn gjennom hverandres blogger) får for seg at "Jo, henne har jeg lyst til å glede, jeg sender en gave i posten".
Ekstra fint er det jo når gaven er en fulltreffer, her er det jeg fikk:


Et stort kort og en magnet med bilde av Elisabeth Helvin-engler, disse er kjempefine og har fått plass på inspirasjonsveggen min.
(Trengte helt klart noe nytt der, kreativitetsbegeret flommer ikke direkte over om dagen)
Vaniljete, som jeg selvfølgelig elsker, og når den er fairtrade og økologisk attpåtil blir den jo enda bedre.
Det hele var pakket pent inn, og kom med et hyggelig kort:



I farger som matcher sinnstilstanden min perfekt om dagen, jeg har på meg turkise klær, velger en turkis kopp til teen og strikker til og med babytøy i turkis, hadde egentlig ikke tenkt over hvor mye av den fargen jeg faktisk omgir meg med for tiden før det slo meg hvor "riktig" innpakningen var:


Så en STOR takk til Vibeke, fordi du gjorde dagen min bedre!
Jeg skulle gjerne sendt deg et stort smil personlig, men får meg liksom ikke til å publisere bilder av "fødefjeset" mitt, så jeg lar min turkise sparekatt gjøre jobben:



Omtrent sånn ser jeg ut akkurat nå.

Rugepause

Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, og jeg føler at det er på tide å offisielt annonsere rugepause for en stund.
Grunnene er flere, men hovedsaklig kommer det av at jeg har 3 uker til termin.
Grunn nr. 2 er at det ikke skjer stort i hagen, ihvertfall ikke ting verdt å blogge om.
Som:

Alle eplene ligger på bakken fordi jeg ikke har orket å plukke dem.


det vi faktisk har i trærne er sopp, og....


...èn plomme...

Grunn nummer 3 er at jeg slett ikke føler meg kreativ, og er blottet for den skarpsindighet og vidd man trenger for å forfatte gode blogginnlegg- derimot er jeg overmannet av verpehormoner som forårsaker at hjernen min synes det viktigste i verden er at det blir vasket i kroken bak skapet (noe jeg selvfølgelig ikke kan gjøre selv, har bekkenløsning, må vite)
At jeg setter på Pride and prejudice for 3. gang på en uke og gråter like mye hver gang frøken Bennet bryter sammen og tilstår alt rundt sin overveldende kjærlighet til Mr. Darcy.
(Vel, det gjør jeg forsåvidt når jeg ikke er gravid, også)
For ikke å snakke om å prøve å forberede meg mentalt til setefødsel samtidig som jeg ikke vil tenke for mye på akkurat dèt.
For å avlede meg selv fra bekymringsfulle tanker, prøver jeg å tenke på koselige ting.
For eksempel Elvis.
Elvis er noe av det koseligste jeg vet om, han er trygg og veletablert i verden, og kommer alltid til å være der- det er litt sånn som vissheten om at jula kommer til slutt, uansett hvor lenge noen kanskje føler at det er å vente.
Jula kommer, og Elvis er der.
Egentlig synes jeg det er litt barnslig og naivt å like Elvis, i og med at det fantes så mange ordentlige artister både før, samtidig og etter ham som utrettet mye mer imponerende ting musikalsk sett.
Men han har nå allikevel en spesiell posisjon hos de fleste, meg selv inkludert.
Jeg, som Mojo Nixon, liker å tenke på ham på denne måten, at alt og alle har littegrann Elvis i seg, bortsett fra Michael J. Fox:






And for those more faint at heart, The Real Thing:





Med dette innleder jeg altså offisielt min rugepause, la oss håpe den ikke varer for lenge...
(Selvfølgelig vil dere bli bombadert med mushy post-fødselsinnleg etterpå, omhandlende livets under og fylt med bilder av en rosa rynketass som ingen andre enn jeg egentlig ser noe pent i- bær over!)

Epilog

I forrige innlegg kunne jeg berette om hundens overdrevne interresse for løksetting, og jeg har siden det passet på som en smed så han ikke skulle få sjansen til å forgripe seg på bedet.

Han har hatt strenge ordre om ikke flytte på så mye som en sandkorn der, noe han heller motvillig har respektert.
-Men-
det finnes tydeligvis andre dyr i strøket som har samme interresser som lille Mingus, og som ikke tar ordre fra meg.
I dag morges ble jeg møtt av dette synet:

--Oj--
Vandalisme!
I ly av nattens mulm og mørke hadde Spøkelseskladden vært på ferde, gravd etter lukta og tatt med seg marikåpa i samme slengen:


Som om hærverk ikke er nok, Spøkelseskladden er en tydeligvis langfingret figur, og siktelsen utvides med tyveri,
bare 2 løk lå igjen:


Så hvem liker både beinmel og løk?
Ikke rådyr, og ikke hund.
Et mysterium...
Naboen holder en knapp på grevlingen, og jeg tror han har rett- men det finner vi vel aldri ut av.

Konklusjon:
Man skal ikke gråte over oppspiste løk, men noen forholdsregler kan man alltids ta;
Heretter blir det utelyset på og ikke mere beinmel her i gården.

Apèritif de jour: farine d'os

Mingus holder meg som oftest med selskap når jeg jobber i hagen, og under dagens løksetting var han mer engasjert enn vanlig, jeg brukte nemlig beinmel:

Mmmm, hva har vi her...?


Det lukter som... bein...? Nam! Men hvor er det?


Ikke grave, sier du?
Hva mener du med Narcisser- jeg kan jo helt tydelig lukte at det er BEIN!


Ok, ok, jeg kommer nå...
Skal bare snuse litt til på veien.


Jada, masa, du ser vel jeg er ute av bedet nå?
Har vel ikke dårlig tid heller...
Narcisser, pøh...

Løk, hurra!

Endelig er løksesongen i gang!
Nå gjelder det å være tålmodig og ikke plante for tidlig, været er lunefullt i år, og med alt dette regnet risikerer man at løken råtner, eller, om vi skulle få en varmeperiode seinere i høst, at det dukker opp forvirrede tulipaner i november.
Men noen ting bør plantes nå- og det var det jeg dro ut for å kjøpe:


Snøklokker og de klassiske bestemornarcissene.
Disse satte jeg også i fjor, men ingen av dem kom opp- muligens fordi de ble satt for seint, kanskje fordi de fikk feil plassering.
Så vi prøver igjen.
Som alle vet er det kliss umulig å stå foran et løkstativ og bare ta med seg det en hadde planlagt, og med hjem kom også:


Nikkestjerne, matbjørnestjerne (stjernehyacint) og gråkrone.

Egentlig er jeg fan av større grupper av èn sort når det kommer til løk, men dette skjer hver gang jeg handler dem; jeg blir stående med alt for mange sorter og klarer ikke bestemme meg- så da blir det litt av hver.
Dessuten må jeg jo teste ut hva som trives her, så kan jeg heller kjøpe mer neste år.
Og disse passer jo så fint sammen i farger og høydeforskjell at de kan regnes som ett punkt.
Flere unnskyldninger?
Dette er bare krydder- de store partiene med tulipaner må planlegges med mer omhu, og skal handles inn senere.

Og à propos tulipaner....


Disse minitulipanene falt jeg pladask for, så de måtte også med.
De er så små at de knapt kan regnes som tulipaner, vel...?
De blir bare 10 cm. høye, og litt knallfarger må man jo ha.
Nei,
nå har jeg ikke tid til å sitte her mer- nå skal jeg ut og putte dem i jorda.
God løksesong til alle sammen!

Ny oppdagelse i hagen.

Og denne gangen atpåtil en positiv en, som ikke omfatter gule/oransje blomster!

...Inne i den forvokste Forsythiahekken, litt for tett på epletreet, står det et gammelt, lite tre...


...Det er omlag 3 meter høyt, mosegrodd, og har en del døde greiner...



Har ikke brydd meg noe særlig med å finne ut hva det er, siden plasseringen og forfatningen er så dårlig at jeg tenkte jeg måtte fjerne det.
Men så:



Hei, hurra!


Syrinhortensia!
Den står jo til og med på ønskelisten min!




Så her blir det ikke noe fjerning av gammelt tre, nei.
Nå skal det beskjæres epletre og hekk, for denne trenger plass om den skal komme til sin rett.
Glad, nå!