Limbo igjen

Nå som den første sensasjonnelle følelsen jeg fikk av de første blomstene er over, er det en følelse av limbo i hagen igjen.   

Først frydet man seg over blåveis og krokus, så kom hvitveisen og etter hvert  de etterlengtede tulipanene.

Det kom blader på trærne, gresset blei grønt,

syrinen blomstret endelig.

Nå er klorofyll ikke lenger sensasjonelt, og tulipanene er i ferd med å takke for seg, det samme med syrinene.

Alle vårtegnene er borte for lengst.

Det er visst sommer?
Midtsommer, faktisk.
Sola har allerede snudd, og i dag er det jammen St.Hansaften.

Nå går jeg og venter på at staudene skal sette i gang.

Jeg bor riktignok litt dumt til sånn klimatisk sett, 30 meter nedi bakken står alle disse i blomst allerede, men hos meg må det ventes en uke eller to til.

Sommmertegnene lar vente på seg, akkurat som vårtegnene gjorde,

(Jeg har riktignok sett mer enn èn svale)
og sommerfølelsen klarer ikke helt gripe tak.

Nå håper jeg virkelig dette året kan by på en laaang seinsommer og høst før vinteren kommer igjen.

Det lyder kanskje pessimistisk, men det er mer håpefullt - jeg trenger en lang sommer etter denne vinteren her.

På noen måter føles det nesten som den ikke har sluppet taket helt enda,

så stri var den. 

For å lette på den følelsen plukker jeg meg en "ugressbukett".
 

Det funker :)