Fine ting får man aldri nok av

Det trenger ikke være store eller dyre ting, men ting man synes er litt ekstra fine og som man blir glad av å se på og bruke.

Jeg for min del har en forkjærlighet for gammelt nips.

Ikke hvilken nips som helst, må vite, men helt spesiell nips.

Nips kan man for øvrig fort få for mye av, så man bør velge sine favoritter med omhu, og holde bestanden på et fornuftig nivå.

Her er min nipsefangst fra forrige helgs bygdedager.

Skreiadagene var dominert av korpsmusikk, grillpølser, overdimensjonerte sukkertøysmokker og veterantraktorutstilling i regi av Gutun Maskinlag med det klingende mottoet "Så lenge det ryk og læt".

Utover det var det gjort forsøk på å lage et slags marked.

Om det var veldig vellykket kan diskuteres, men noen godbiter var det allikevel å oppdrive.

Som for eksempel denne vasen.

Fargen, fasongen og dekoren er absolutt smadder sød (i det danske hjørnet i dag).

Den er umerket og tydelig håndlaget, noe som jo betyr at den enten er ganske verdifull eller helt verdiløs.

Samme for meg, jeg synes absolutt den var verdt en femtilapp.

Og så min fine nye tekanne <3

Jeg manglet en tekanne, og fant denne, som passer meg ypperlig.

Passe stor, som ny, sannsynligvis fra 50-eller 60-tallet, og nøyaktig samme farge som sitronfromasj.

Den har til og med et stempel.

Royal Sphinx, etablert i Maastricht , Holland av Petrus Regouti 1836, og lagde masse spennende design  

(og litt kjedelige ting som dette) 

fram til 1969.

Den eldgamle ærverdige porselensfabrikken ble i ettertid kjøpt opp av Finskbaserte Sanitec som lager doer og vasker til det svenske markedet.

Sånn kan det gå.

Vel.

Digresjon til side, tilbake til nips.

Hils på Anna.

Her snakker vi krem-nips.

Aner ikke hvor hun kommer fra eller hvor gammel hun er, men hun er fin.

Og så har hun en funksjon, noe jeg alltid synes er en fordel med nips, for det rettferdiggjør den litt.

Hun står plassert på en hul base med huller i, og jeg er ganske sikker på at hun er ment for dette:

En blomsterholder!

Perfekt.

En annen ting man aldri får for mye av er dette:

Liljekonvall.

Hvert år i komvall-ukene retter jeg en  stille men dyptfølt takk til husets forrige eiere for at de plantet de 4-5 løpemeterne med liljekonvall bak i hagen.

Jeg ville nok aldri tenkt på å gjøre det selv, men nå har jeg lært at det er absolutt nødvendig å kunne velte seg i liljekonvalloverflod.

Om jeg noen gang flytter kommer jeg til å grave dem opp og ta dem med meg, alle sammen.

Love!

Og så sånn på tampen:

Det var jaggu på tide.