Prosjekt Gammel-dame-blomster: Gloxinia

Etter noen år i blomsterbransjen har jeg sett trender komme og gå.
Da jeg begynte på 90-tallet skulle alle ha noe til å stå til den minimalistiske stål- og glassinnredningen deres, gjerne to rare løkblomster i selskap av noen knekte strå i skarp vinkel bundet sammen med 2,5 meter naturbast som kontrast.


I potter skulle det helst være grønt og stort, palmer og bromeliaceae i forskjellige varianter.
For ikke å snakke om Phalaenopsis-orkideen, som etter mitt skjønn kommer til å bli vår generasjons gammel-dame-blomst.


Så kom shabby chic og maksimalismen krypende, og "bestemorblomstene" kom tilbake, både som snittblomster, potteplanter og i hagesammenheng.


Peoner, for eksempel, på 80- tallet var de håpløst utdaterte, nå er de noe alle må ha i hagen sin.
Et par år på tidlig 2000-tall var nelliker kjempepoppis.
Tulipansalget øker fortsatt, og det er nå helt OK å samle på palargonier.
Hva blir det neste?


Min spådom er at potteplanter som Gloxinia (Sinningia Speciosa) og slektningen Streptocarpus vil komme tilbake for fullt.
Gloxinia må jo være, ved siden av Begonia, gammel-dame-blomsten over alle.


Den er en knollvekst, noe som byr på visse utfordringer ved driving (kanskje derfor den forsvant...?), og er i familie med kjedelige St.paulia.


Denne stygge planten med de vakre blomstene har sitt opphav i Brasil om jeg ikke husker feil, og stiller derfor visse krav når de kommer til temperatur og luftfuktighet.


De var ikke så vanskelig å komme i møte på den tiden alle hadde minst ett kaldt og mørkt rom i huset sitt, men med dagens tette leiligheter med tørr luft blir det noe verre.


Dog ikke verre enn at det lar seg løse ved en oasis-bit og et litt kjølig rom til dvaletid (gangen?), men det er ofte nok til at folk ikke gir seg i kast med videre driving etter at blomstringen er over.


Slektningen Streptocarpus fra Afrika har som oftest enda større og styggere blader, men da også til gjengjeld utrolig vakre, ofte nesten orkidè-aktige blomster.
Siden disse fremdeles er nokså upoppis og jeg er en nerd, må det jo gjøres et prosjekt ut av dette.


Første prøvekanin er denne fylte Gloxiniaen, og neste uke blir det vel en tur på planteskolen for å plukke opp en av de fine Streptocarpusene jeg så der.
Vinterens prosjekt!

Ikke så mye nytt...

...I heim og hage, men det er på tide med en ny post, så da blogger vi om det vi har:

Ny look:

Til stemorpotta:


Jeg puttet noen duftliljeløker under stemoren i våres, og nå er de her- de gir absolutt hele potta en ny dimensjon...


...Nydelige, og selvfølgelig lukter de også fantastisk når en kommer litt tett innpå...


Og ny look til meg...




Lugg!
Det har jeg vel ikke hatt siden jeg var 9, eller noe.
Vel, høsten er en tid for endringer, og da ble det altså dèt.
Lenge siden jeg har hatt noe annet enn langt-hår-i-hestehale-sveis, og må si meg fornøyd med lugg-og litt-kortere-hår-i-hestehale-sveisen jeg har nå.

Ellers vil jeg vise frem passifloraen jeg er så glad i der den står ved siden av favorittsitteplassen min på trappa.
Har funnet ut at den er en av de minst fotogene plantene jeg har vært borti- der står man og beundrer en frodig og tett pasjonsblomst, knipser et bilde, og hver gang blir den bare seende ut som noen skrantne ranker.
Poster et allikevel:


Den har virkelig begynt å ta seg til rette, snart har den dekt gelenderet, og forhåpentlig vil den blomstre til frosten kommer.



Et godt gjemmested for ekle teger er den tydeligvis også, denne så jeg ikke før jeg fikk bildet stort på skjermen, der den prøver å skjule seg under strålene.
Klikk!

Stikking og strikking- nå er det høst

Nå er det faktisk ingen tvil lenger, det er høst her på Toten.
Opplest og vedtatt.
Sikre høsttegn:

1. Jeg har laget ny folder i fotoalbumet som heter "høst2008"

2. Vi har hatt haglstorm


3. Bær på alle busker


4. Høstfloks


5. Snart eplekaketid!


6.Jeg har begynt å strikke igjen


Endelig fått ferdigstilt en barselgave jeg begynte på før jul som har ligget pal siden hagesesongen begynte.


Fått begynt på årets ulltøyproduksjon til barna.
(Skulle gjerne hatt sånne alpakka-bukser selv, faktisk)
------------------------------------------------------------------------------
En kanskje ikke fullt så høstlig aktivitet er stikking, men vi gir det en sjanse- de overlever nok med nok omsorg og kjærlighet.
Må jo ha noe grønt å pusle med selv om utesesongen nærmer seg slutten.


Her har vi stiklinger fra min mors vakre Begonia Rex, Pelargoniene Freak of Nature og Dresden Pink som jeg har byttet til meg mot noen Hoya-stiklinger på Hagegales Hjemmeside, Appleblossom Rosebud og en ukjent skjønnhet samt en fuchsia jeg har fått av min gode nabo Helen.
Den ukjente synes jeg er spesielt vakker, kanskje noen kan si meg hva det er? (Jeg lurer litt på om det er Fair Maiden eller Chelsea Star, eller kanskje en Retah's Crystal...?)
Bilde av morplanten finnes her.

Vel, nå er det bare å vente på at løksesongen kommer ordentlig i gang, og så er det på tide å begynne å glede seg til jul...

"Jeg skal bare en liten tur innom hagesenteret..."

"...Jeg skal ikke kjøpe noe, lover..."

Med min nyvunne frihet etter at Cornelia begynte i barnehage, benytter jeg av og til dagene til å dra på sightseeing rundt i strøket her og finne ut hvor ting er lokalisert.
I dag bestemte jeg meg for å finne den lokale planteskolen, Ringstad Planteskole og Hagesenter, en del av Bogrønt-kjeden.
Jeg skulle selvfølgelig bare titte litt, særlig siden, som jeg konkluderte med i forrige innlegg, jeg ikke kan grave flere store huller i år.
Og litt fordi gubben er litt oppgitt over hage-handle-frekvensen jeg utviser.
(Ikke fordi jeg handler veldig mye, mer fordi jeg etter hvert innkjøp utbasunerer at "dette er det siste innkjøpet til hagen denne sesongen")
Selvfølgelig var hagesenteret kjempefint, og selvfølgelig hadde de salg.
Blant annet 50% på frostsikre utepotter, noe jeg jo ikke kunne la gå fra meg- jeg trenger jo utepotter.
Jeg klarte heldigvis å begrense meg til èn, som nå står gjemt i garasjen så jeg skal slippe å forklare gubben at jeg har brukt enda mer penger på hageting.

I tillegg hadde de 40% på Clematis- fiiine Clematis, til og med.
Med hjem kom Omoshiro:


Og vakre Princess Diana:


(Bildene er stjålet på nettet)

For å spare meg selv for unødig graving, grov jeg liksågodt bare ett kjempestort hull og satte begge to oppi, så kan de vokse sammen og avløse hverandre, siden de blomstrer på litt forskjellig tid.
Om de trives der, da, i halvskyggen mot nordøst.
Blir spennende å se!

Så nå er mor glad, her illustrert av noen biller på en nyutsprungen solsikke:



Bare se hvor fornøyde de er!

Ny klematis

Siden jeg har en hang til planter som klatrer og hagen min er blottet for sådanne, har jeg nå gått til innkjøp av min andre klematis.
Jeg holder meg foreløbig til enkle typer, og denne gang var det Polish Spirit som kom til gards .(kjøpt på salg på Plantasjen for den nette sum av kr. 59.- så om den kneler er det i alle fall ikke noe økonomisk tap)
I kveld har magen min og jeg vært ute og gravd et digert hull til den, tror nok det blir det siste digre hullet jeg graver denne sesongen, puh...!



Den ble plantet ved samme gamle syrinen som Ville de Lyon fikk plass ved tidligere i sommer, og jeg er litt engstelig for at det kanskje blir litt mørkt for den der; men om navnet, Den Polske Ånd, skal være en pekepinn, vil jeg anta at den er en beinhard og hardtarbeidende sjel som klarer seg gjennom både vinternetter og andre strabasiøse forhold (Hurra for generalisering, men basert på min erfaring med polakker er dette ofte tilfelle).

Vel vitende om at bilder av puslete nyplantninger (grønne) mot en bakgrunn av veletablerte bed og busker (også grønne) er dritkjedelige, presenterer jeg allikevel et bilde av den lille helten...


...der den tappert streber mot målet.
Go Poland, go!

Ellers kom jeg over enda en hardt arbeidende, liten plante mens jeg var ute og grov i hagen:


Denne blomstererten har faktisk vokst seg under barken og ut igjen, ikke dårlig.

Borte ved garasjen fant jeg dette:


Mannen min skrur bil.
Han har 3 amerikanere han jobber på når han har tid- og etter dette synet å dømme har han kanskje ikke fått skrudd så mye han hadde planlagt i sommer...?
(-Hva feiler det bilen? -Villvin i manifoilen, serru, vanlig her på Toten, det)
Vel, sånn blir det jo i perioder, med jobb, småbarn og en lettere utkjørt gravid kone å avlaste i tillegg...
Flinke mannen min, han er en helt!

Hva i alle...? -og de første snøbærene

I hele sommer har jeg luket i stor stil mellom kvedebuskene for å forhindre at det gror igjen for alvor.
I det siste har jeg derimot vært nokså sløv på luking, og noen av de mest ivrige ugressene, de jeg har luket bort i hundrefold, har fått slå seg til og begynt å blomstre.
Disse er rikrignok regnet litt ut av fasong,
men slik ser de ut:


Og i profil...


Og da trenger tvilen og spørsmålet seg på:
Har jag gjort ut mej igen?
(som da jeg luket bort en masse liljer i våres)
I mine øyne er denne jo svært vakker, men hva i alle dager er det, ugress eller ei?
Noen som kan hjelpe meg å løse mysteriet?

På den lyse siden har de første snøbærene kommet:


Jeg synes snøbær er kjempepene, og i år har de hatt den effekt på meg at jeg på en blunk etter å ha oppdaget dem aksepterte og er fornøyd med at nå er sommeren på hell, i steden for å fortsette sørge over at sommeren forvant så altfor fort.
Nå kan jeg slutte å knipe stemoren på trappa og heller tenke på å bytte den ut med pernettia og sølvtråd.
Høsten er jo faktisk en fantastisk årstid, den og.
Velkommen skal den være!

Stillstand

Nå har det vært stillstand i hagen en stund, og i hodet mitt også, for øvrig, og dermed også her i bloggen.
Først var det regn som ødela det meste av roser og peoner alt for tidlig, så blei det så varmt at det som var igjen tørket ut fordi min etter hvert snart høygravide kropp nektet å fungere under slike temperaturforhold.
Nå er det derimot blitt kjøligere, og syndefloden kom ikke allikevel selv om det en stund absolutt så slik ut, og både jeg og hagen har så smått begynt å fungere igjen.

I går oppdaget jeg disse dagliljene:


Fargen er vanskelig å fange med kameraet mitt, men de er nærmest kobberfarget.
Riktig flotte, og en positiv overraskelse, siden jeg trodde dette var enda en tust med de gule jeg har så mange av.

Frukt og bær begynner også å nå høyden, bringebær har jeg allerede høstet i bøtter og spann, de første modne solbærene syltet jeg etter denne oppskriften (anbefales), og nå er ripsene helt perfekte, så dem skal jeg høste i kveld.


Den en gang så lille gresskarplanten er blitt svært så ommfangsrik og blomster kontinuerlig med digre, gule blomster:


Den har til og med begynt å sette et par kart (heter det gresskarkart, tro?)


Så nå gleder jeg meg veldig til å se om jeg klarer å drive dem frem.
Det fordrer blant annet at det fuktige været gir seg, så helt herre over prosessen er jeg jo ikke...

Dessuten har marikåpa jeg plantet tidligere i sommer beæret meg med en liten blomst:


Når jeg ser på den kjenner jeg at dette er starten på et langt og godt vennskap; den har fått ideell vokseplass og god jord, og jeg får en av favorittblomstene mine i bytte.
Grei deal.
Nå går jeg bare og venter på duftliljer, floks og solsikker, de er rett rundt hjørnet, og snart er det løksesong igjen, hurra!
Gleder meg allerede, jeg elsker å shoppe løk, det er en fryd å plante dem, og en enda større glede å starte sesongen med å gå rundt i hagen og oppdage hvilke som kom opp og ikke, hvilke som svarte til forventningene og ei.
Gleder meg allerede!